onsdag 16. mars 2016

Feil, eller ikke?

På facebook har en artikkel om feiling eller ikke feiling av hunder fått mye oppmerskomhet og mange delinger. Jeg stiller noen store spørsmål ved den. Jeg er superglad i ny forskning, og jeg elsker å holde meg oppdatert på alt det spennende flinke folk rundt om i verden finner ut av. Men jeg er svært kritisk til mine kilder, og det oppfordrer jeg alle som skal benytte den nyervervede kunnskapen i sitt undervisningsarbeid å være.

Det første som slår meg er at innholdet i artikkelen ikke stemmer overens med mine observasjoner som trener. Jeg slår opp Psychology Today som har postet artikkelen og denne er ikke listet som et vitenskapelig publiseringsverktøy , noe som gjør meg enda mer kritisk. Her er det noen som synser, og som ikke backer opp synsingen med forskning.

Forfatteren forteller om samtaler med Skinner, og jeg kjenner at jeg ble kjempemisunnelig! For en mulighet! Men etter å ha lest artikkelen så føler jeg at noe skurrer.

Jeg leser: Every time you reward an animal for doing the correct thing you strengthen that response and make it more likely that it will occur again. But signalling to an animal that it is wrong makes that very signal a kind of punisher. And the truth is that animals want to avoid anything associated with any situation where they might get punished.

Eller på norsk: Hver gang du belønner et dyr for å gjøre riktig styrker du den responsen og gjør det mer sannsynlig at det vil skje igjen. Men å signalisere til et dyr at det er feil gjør dette signalet til en slags straff. (Så langt er vi helt på lag, jeg og Skinner). Sannheten er at dyr vil unngå alt som er assosiert til hvilken som helst situasjon hvor de kanskje vil bli straffet.

Men den siste linjen blir vanskelig for meg. Et feilsignal er ikke en positiv straff, den er en negativ straff. Akkurat som det er å stoppe når hunden drar i båndet. Vil hunden slutte å gå på tur fordi den blir negativt straffet? Vil jeg, når jeg får bot fordi jeg kjører for fort eller uten bilbelte- slutte å kjøre bil? Eller blir atferden "kjøre for fort" eller "kjøre uten bilbelte" straffet? Om jeg hadde tygget tyggis samtidig, hadde det vært sånn at det hadde vært mindre sannsynlig at jeg tygget tyggis i fremtiden, siden jeg fikk bot når jeg gjorde det? Er det sannsynlig at hunden vil skygge unna en treningssituasjon fordi den blir negativt straffet for enkelte atferder i den treningen?

Det å skille mellom positiv og negativ straff er essensielt. Veldig essensielt. Det å forstå HVA som blir negativt straffet er også essensielt når man feiler hunden. Det gjør den IKKE før den har vært med på leken en stund.

Det man gjør med en hund som ikke har forstått spillereglene for feilsignal er som i alle andre tilfeller: en spasertur på ekstinsjonsburst-kurven. "Nei, det virker ikke, hunden tilbyr bare andre, ting" eller "hunden ble bare helt banans og klarte ikke noe". Så klart. Det er nettopp hva ekstingsjonsburst-kurven ER. Feiling er ikke magisk, feiling er en negativ straff.


Reglene er som følger: BELØNNINGEN MÅ VÆRE MER VERDT ENN ARBEIDET.


Så enkelt som det. Er hunden villig til å hoppe 31 ganger over hinderet for en kong så kan du feile 30 og belønne 1. Dette ser man også i forsøk hvor man ber duer hakke for mat. Grensen deres går der hvor arbeidet koster mer kalorier enn belønningen. Fantastisk, hva? Så, hva er din hund villig til å gjøre for belønningene dine? Moralen er- vi skal ikke belønne EN riktig utførelse av atferden, vi skal også i den ene riktige betale for innsatsen i de foregående forsøkene. Jeg har observert 49 feilinger av 50 forsøk på malle. Dette reflekterer hundens verdi i belønningen, og har så klart sammenheng med hvor mye arbeid en utørelse koster. Jeg tror ikke den samme hunden hadde løpt 49 kilometer med rundering på 1 figurant. Er du i grenseland hva feilinger og kvalitet på belønning angår så se etter utsatte starter. Begynner hunden din å drøye ut før den begynner å tilby igjen etter å ha fått belønning er du på grensen. Alt henger sammen. Er hunden trett koster utførelsen mer enn den gjorde da den ikke var trett. Derfor holder kanskje ikke samme belønningen på slutten av timen som på begynnelsen av timen. En trett hund har kanskje ikke superlyst til å leke enda mer? Utførelse henger alltid sammen men forventning om konsekvens. Og hvis hunden forventer a eller b, hvor mye frister det på denne repetisjonen, og hvor sannsynlig er det at det faktisk kommer noe? Dette er matematikk- som man som hundetrener må ha følelse for om man skal feile. Følelse er kanskje ikke et godt ord å bruke, men jeg bruker det likevel. For regnestykkene blir annerledes for hver treningssituasjon, og ikke minst hver repetisjon. Og det er kunsten å oppfatte hva det er som gjør at regnestykket blir annereledes her og nå som avgjør om du får riktig svar på regnestykket ditt. Her kommer dagsform, interesse av den gitte belønning, temperatur, sult, tørst, forstyrrelser, forventinger osv osv osv inn i bildet. Har lyst til å legge på fem osv. ekstra, men jeg tror budskapet er formidlet. Henger dere på så langt?


Man kan bruke feilingen til å oppnå to ting: kjøre hunden opp og få mer intensitet og fart i en atferd ( man belønner på vei opp i eksingsjonsbursten og skaper en klassisk betinging mellom stress og signal) eller man kan kjøre hunden ned i aktivitetsnivå fordi man har feilet så mange ganger at hunden begynner å gi opp. Å balansere her, å klare å se at hunden daler- men ikke kjøre det så langt at hunde faktisk snur ryggen til og går krever to ting. En hundetrener som er svært god til å lese hund, og en hund som faktisk har arbeidsevner som tillater den å prøve igjen når ting butter imot. Det er slettes ikke alle hunde man vil ha fremgang av å feile.


Jeg har som følge av disse observasjonene to feilsignaler. Den ene får hunden min til å øke i stress og gire seg opp- ergo får jeg mer intensitet neste repetisjon, og en hvor hunden daler sporenstreks. I likhet med at den ringkloke hunden kan dale så fort den kjenner igjen konkurransesituasjonen kan den dale på signal. Prosessen er nøyaktig den samme, forskjellen ligger kun i hva det er som gjør at de oppfatter at her er det ingen belønning å hente. En lyd i øret, eller synet av ringbånd? Same, same, but different.


I begynnelsen kjører man gjerne feilsignal på ting hvor man vet man vil få noe å belønne dersom hunden bare hadde vært to hakk mindre stressa. Søket i neseprøven for eksempel, i brytingen mellom kriteriene "høy fart ut" og "rolig søk". I begynnelsen blir det nemlig gjerne "høy fart ut og og søke så pinnene spruter". Eller at hunden bryter kontakt fordi det kastes ball. I situasjoner hvor ting ikke fungerer fordi hunden min kjører for høyt regulerer jeg med nedadgående feilsignal. I situasjoner hvor jeg vil sprite opp ting fordi hunden min ikke er høy nok, for eksempel der jeg vil at hunden skal løpe ENDA fortere til ruta neste gang, så feiler jeg med signalet jeg bruker på oppadgående frustasjonskurve.


Jeg opplever at dette virker i praksis, men jeg ser at noen kanskje vil stille seg etiske spørsmål om hvorvidt det er greit å bevisst utsette hunden for frustrasjon i treningen. Jeg tenker at kan man lære hunden å gå pent i bånd så kan man også lære den feilsignaler.

For så fort hunden har forstått reglene omkring feil og hva de betyr, når du har fått en feilinsklok hund - så opplever jeg i praksis at jeg bare behøver å feile EN gang for å få endring i en allerede etablert atferd.

Kanskje noen vil dele tanker om feiling og hva det gjør og ikke? :-)
 


lørdag 21. november 2015

Kuling- lets get started!

Okay. Tidenes set-back i sommer, og ingen trening på noen av oss. Kuling er noen måneder fra et år, og kan like mye nå som da han var tre måneder. Klart, det er mer enn gjennomsnittsvalpen, men det er veldig langt unna landslaget som toåring.

Det som er så sinnsykt bra nå, er at jeg har fått noen økter på kjøkkengulvet, og jeg kjenner at himmel... Det er så vanvittig moro å trene hund. Det er faktisk i hver eneste centimeter av meg. Jeg ELSKER å trene hund! Så selv om det ikke er mer enn litt småtrening innendørs, så er noe i meg vekket til live. Jeg har aldri trent hund av plikt, fordi jeg har en hundeskole og skal bevise hva jeg kan gjennom meritter, jeg har trent hund fordi det har kriblet i meg om jeg har latt være. Nå har jeg bevist en hel del. Nå blåser jeg fullt tidspunkter og planlegging. Nå skal jeg gjøre akkurat det jeg har lyst til- jeg skal trene hund fordi det kribler. Mest inne på kjøkkengulvet i vinter. Ikke på grunn av noen eller noe annet. Jeg vet at jeg kommer til å få frem veldig fine ting på denne hunden, og jeg vet at det kommer til å krible etter å vise dem frem etter hvert. Jeg vet hva jeg er god for. Jeg ser hva Kuling har liggende under panseret. Men akkurat nå skal vi bare kose oss :-)

Det som er fint er at nå er vi på scratch. I går lærte vi hold apporten, type. Så nå kommer det en del blogging om innlæring.

Hundetrenings-ånden er tilbake! Jeg er hel! :-)

lørdag 11. juli 2015

VM gikk fløyten

Det har vært en del spekulasjoner og mange spørsmål omkring hvorfor vi ikke var med til VM i Italia i år likevel. Her er greia. På landslagssamling skjedde det som ikke skulle skje. Valpis har en del forsvar i seg, og jeg antar at han lå i buret og føkket seg opp på en annen hannhund et lite stykke unna. Inne i et telt ble det en trang situasjon, og på min frikommando ut av bur så hopper han rett i hodet på den andre hunden. Det var jo ikke helt det jeg hadde sett for meg. Det ble ikke hull eller sår, men mye lyd og forskremte tilskuere til to hudner som kommer trillende ut av teltet, den ene med tenner på stilk og den andre som helst bare ville tusen mil bort. Det varte tre, fire sekunder? Det kostet oss VMplassen, og startnekt. Sørgelig historie for alle involverte.

tirsdag 21. april 2015

Valpis er en VM-hund!

Flotte lille store Valpisen min. Med delt førsteplass på rankinglisten har vi kvalifisert oss for VM i Torino 2015. Vi ligger LITT foran tidsskjema- men en snusfornuftig arbeidsnarkoman gjør skam på anslagene mine. Han er fra snute til haletipp helt fantastisk! Tre ganger hurra!

Dette er et eventyr- og jeg klyper meg stadig litt i armen. Men Valpis dundrer på videre uansett hvor hardt jeg klyper- så jeg har bestemt meg for å lene meg tilbake og enjoy the ride! Det er jo DETTE vi har jobba for! Landslaget! Verdensmesterskapet! WE DID IT!

onsdag 15. april 2015

Nytt sølv på siste uttaksstevne- delt førsteplass på rankinglisten til VM!

Wohooo! Jeg kjenner at jeg er positivt overrasket over hvor raskt han har hevdet seg- jeg vet han er en eksepsjonell hund, men han er likevel bare 2 år og 2 mnd. Moden og utrolig lett å jobbe med. Han ligger ikke høyt og ikke lavt (eller egentlig begge deler?)- han former seg som leire, til alle modus. Blink er et eventyr. Så glad jeg er for at jeg får være en av hovedpersonene!


 

tirsdag 7. april 2015

Konkurranseresultater og valpetrening!

Jeg får stadig dårlig samvittighet av å tenke på bloggen min. Det som er så bra- det har kommet et nytt familiemedlem i hus, og han har en masse læring foran seg. Når jeg får fanget dette på film må det jo hurra-meg-rundt bli noen blogginnlegg!

For de av dere som husker dette blogginnlegget, her kommer ny demonstrasjon, denne gangen med Kuling i hovedrollen! Enjoy :-)

Ellers har det gått ganske bra for oss på konkurransefronten, og vi ligger nå som nummer fem på rankinglisten til VM, etter en andreplass forrige uttaksstevne med. Etter en kjedelig lang sykdomsperiode hos både meg og barna så har det blitt skralt med trening, men denne uken stepper vi opp og finner formen foran siste uttaksstevne til helga i Stavanger. Nok en gang, tenk at vi bare har hoppet opp på dette nivået- og jeg GLEDER meg til å gå!! This will be awsome, guys! Minner om how-to-find-awsome-faktor-seminar i mai, fremdeles noen få plasser igjen. :-)

torsdag 19. februar 2015

Mental trening


I morgen er det duket for avreise til Bø. Det er så fantastisk godt å kunne slippe vondt i magen og klo rundt brystet når jeg skal konkurrere. For sånn var det før! Nå gleder jeg meg til å inn i ringen, og gru-gleder meg til å få resultatskjemaet etterpå. Det har vært en så positiv forandring, og jeg er så utolig glad for den! Jeg husker en kommentar jeg fikk en gang, før jeg skulle inn i ringen. «Det bare oser sånn negativ energi av deg, her vil ikke jeg sitte!». Jeg ble litt målløs. Men skjønte så klart konseptet. Jeg VAR nervøs. Jeg kunne ikke gjøre noe med det at the time. Men jeg skjønner jo at dama ikke hadde lyst til å bli dradd ned på mitt nevrotiske nivå før hun skulle konkurrere.

Å gå sånn, gjerne i mange timer før du ankommer konkurranseplassen er ikke bare ubehagelig, for meg gav dette stresset utslag i fysiske plager. Da jeg begynte min karriære kunne jeg banne meg på et knekk i immunforsvaret. Jeg ble alltid syk, eller fikk munnsår rett i etterkant av en konkurranse. Herreligfred så tåpelig innstilt hjernen min var.. For en helt alminnelig LP3, i en lokal hundeklubb, med en million sjanser til for å ta opprykk. Jeg betalte til og med for det! Snakk om selvdestruksjon. Jeg spurte meg selv flere ganger, i ramme alvor, om jeg var psykisk syk som holdt på med dette. Lå det en liten selvplager i meg, eller hva? Hvorfor i alle dager utsette seg selv for dette?

Så hvorfor er det ikke sånn lenger? Jeg tror det er tre svar på det spørsmålet. Den ene er at jeg etter hvert har gått flere stevner. Den andre er at jeg fikk erfare at det går ikke alltid bra. Noen ganger går det skikkelig dårlig faktisk. Det eneste som er sikkert er at det går som det går! Den tredje, og viktigste tingen, som fikk meg til å innse punkt to, var et kurs jeg gikk i mental trening. Oh, yes, jeg er tilbake på NLP-kurset som M. Egtvedt kommer hit i mai for å holde for oss.

Jeg tror dette er et kurs man ikke aner hvor bruk man har for før man har gått det. At hjernen spiller en grusomme spill, som for eksempel at jeg stresset meg opp til de grader at jeg fikk feber i etterkant, for noe så teit som en LP-konkurranse. Og det gjelder ikke bare nervøsitet, og det gjelder ikke bare hund. Det gjelder alle aspekter i livet ditt- om du ikke er bevisst på hva hjernen gjør og hvordan underbevisstheten din fungerer så vil den løpe ukontrollert av sted meg deg som uvitende passasjer. Jeg trodde faktisk at jeg var ganske god på dette med selvkontroll og det å kunne kontrollere tankene mine. Think again! Nok en felle. Jeg hadde nok ikke meldt meg på dette kurset om det ikke var en, min første, instruktørsamling med Canis Hundeskole. Jeg er SÅ glad for at jeg gjorde det!

Jeg har gjort det så mye bedre på konkurranser etter NLP-kurset langt inne i Sveriges dype skoger. Jeg har fått en helt annen innstilling til mine oppgaver, og hvordan man skal- og ikke skal- tenke før, under og etter en konkurranse. Andre ting den har hjulpet meg med er dette med kurs og seminarer, forelesninger og teorileksjoner. Jeg synes det var fryktelig ubehagelig, og det førte til en voldsomt forberedelse- og overdoing it. Jeg kjørte valpekurs som gikk rett over hodet til folk, de hadde ikke sjans til å holde tritt. Det var valpekurs for atferdsvitere! Heldigvis innså jeg at de spørrende ansiktene hadde en betydning og klarte å tone ned til et forståelig nivå etter hvert. Jeg har fått en helt annen ro før eksamener, og karakterene mine har blitt bedre, med nøyaktig samme innsatsnivå. Teorileksjoner er nå min «spesialitet»- og det jeg gleder meg aller mest til, teori-nerden som jeg er. Tenk at hjernen min satt sperrer på det jeg egentlig er god på-teorien bak hvorfor jeg trener som jeg gjør!

Trykk her for å lese mer om NLP-kurset som går 9-10 mai 2015. Unn deg selv en helg full av aha-er- det er fremdeles noen få ledige plasser igjen for deg som ikke enda vet hvilke sperrer du har lagt på deg selv!

tirsdag 13. januar 2015

Badass-Valpis!

Ååååå, for en hund jeg har! Han har enda ikke blitt to år, 295 poeng og seier! Daaaawg!

torsdag 1. januar 2015

The greatest of them all- tanker om innlæring av fot


The greatest of them all…!

 
Vi snakker så klart om foten. Den vil bli bedømt igjen og igjen gjennom programmet, og kan om den er dårlig gi mange minuspoeng. Jo flere poeng en øvelse kan gi eller ta fra meg, desto mer jobb vil jeg legge i den øvelsen. Hopp over hinder LP2 og tannvis LP1 er ganske ubetydelige om man sikter på elite, og er eksempler på øvelser jeg ikke vil disponere for mye treningstid til. Men foten, fra LP1 til elite, den kommer til å følge meg, og bety mer og mer mer ettersom vi avanserer i klassene. I elite blir foten bedømt i fot, Z, ruta og det gjør også noe med førsteinntrykket og helhetsinntrykket når man bruker fot som transporter og i innganger.

Først av alt ser jeg på hunden foran meg. Alle hunder kommer med en genpakke, og det er den vi må gå ut i fra når vi skal belønne. Har jeg en kvikk hund som lett stresser og kaver, eller en treg hund med store, langsomme steg? Det er dette som forteller meg hvordan jeg skal belønne- som igjen bestemmer hvilket aktivitetsnivå jeg ender opp med. Er hunden heit bør jeg kanskje tenke på tørrforkuler og rolige hviske-belønninger, er den treg gasser jeg på med leker og aktive belønninger.

Foten er en sammensatt øvelse. Man skal konsentrere seg lenge, uten å kjøre så høyt at det blir rotete. Den består av fullstendig ro, og den består av kjappe bevegelser i helomvendingene, der hunden som gå på min utside må raske på for å henge med når jeg snurrer rundt på flekken. Gasse på-roe ned. Det er kanskje noe av grunnen til at mange synes at fot er vrient. Men det er det egentlig ikke! Ikke hvis man deler alt i små nok biter, og gir hunden usynlige men lovlige kommandoer som forteller den hva den skal gjøre, og aller viktigst, som setter et minnesbilde av et aktivitetsnivå i den.

Trinn 1: Bakpartskontroll på kasse! Jeg ELSKER den metoden. Kanskje det er fordi at det har blitt noen ganger nå hvor det er det aller første jeg starter med valpen, og jeg får se så mange lyspærer skinne på så kort tid. Både «klikk=belønning», «først gjøre så få», og ikke minst «det er noe med den kassa!» Og det er allerede før man har kommet noen vei på foten. Uansett så synes jeg kassemetoden er uovertruffen. Man går i butikken for å handle utgangsstilling, og med på kjøpet får man bevissthet at det finnes en bakende, og ikke minst kontroll på den, venstrevendinger og innganger. Bargain!

Dette regner jeg med er gammelt nytt for de fleste. Jeg skal ikke gå gjennom trinn for trinn hvordan man lærer inn bakpartskontroll på kasse, det finnes det nok av andre videoer og blogger om. Men det er noen ting mange glemmer å nevne når man snakker om dette. Det man skal tenke på allerede ved kassen er hvordan man plasserer bena, og at hunden, når den har snurret, ender opp i den posisjonen man ønsker å ha i foten. Står man for langt bak, så får hunden et minnesbilde av å være for langt foran, man belønner hundre ganger for det- og vips er man inne på noe man må avlære igjen. Just do it right the first time! Over til det med å plassere bena. Jeg tar et skritt hver gang jeg skal gå til en ny side av kassen. Og senere i fotarbeidet er det NØYAKTIG slik jeg setter foten min når jeg tar venstrevendinger. Hva gjør jeg? Jo, måten jeg setter foten på blir et signal til hunden min om å skru på bakparten. Og få lekre venstrevendinger med bakpartskontroll! Det er ikke bare nok å få hunden til å bevege seg riktig, tenk at dette skal følge hunden videre i øvelsen fot. Mange treningsøkter spart! Det er ikke så nøye hvordan du setter beina, det aller viktigste er at du gjør det likt hver gang, og dermed lager et signal til hunden under foten om hva som kommer rett før det skjer. For dere som rir kan man sammenlikne det med en halvparade. Etter hvert skal hunden følge samtidig som jeg tar steget, ikke etter at jeg har laget rom mellom oss.


Legg merke til hvordan jeg plasserer bena rundt kassa, og hvor langt foran/bak jeg stiller meg. Der du ser den lille valpen ender opp, det er den posisjonen hunden har i dag.

Trinn 2: før jeg spikrer noen posisjon eller går rett frem, så gir jeg hunden VERKTØYENE til å finne posisjonen. Det aller første jeg gjør når hunden snurrer fint inntil meg uten kasse er å trekke meg bort, jeg går rett på sidesteg mot høyre. Hunden trekker mot meg, og får så klart uttelling for det. Jeg forsvinner- det lønner seg å følge etter. Det er de første klikkene, før jeg blander sidestegene med vridning av kroppen og ben som signaliserer venstrevendingene. Da trykker jeg på knappen «bakpartskontroll», og når man kombinerer det med å trekke seg litt mot venstre får man veldig tidlig valper som følger med, rette i kroppen. Og hvorfor take any less than you can get? Sidesteg skal jo være i posisjon. Og da er ikke hunden skjev.

Trinn 3: hunden søker seg fint mot meg når jeg trekker meg unna, og bakpartskontrollen er på flyt, eller i det minste der omkring. Nå begynner jeg å rygge. Til å begynne med flytter jeg meg bare ned på høyde med hundens mage eller hofter. Blir gapet mellom benet mitt og hunden for stort kan den like godt snu seg og følge etter. Jeg buker gjerne en kjøkkenbenk eller en vegg av noe slag for å hindre at hundens bakende går ut, og jeg må «kjøpe» det fordi hunden jo samtidig flyttet seg bakover. Når så lyspæra gløder er det lett å ta bort veggen, for i det rumpa skvetter ut så vrir jeg meg som i en venstrevending (som om kassa fremdeles var der!) og minner hunden på bakpartsbevegelser, og belønner i det den kommer inn i riktig posisjon. Hvor lønner det seg å være? Ikke der ute med baken- men i riktig posisjon. Bare i riktig posisjon.


Trinn 4. Gå rett frem. Dette pleier nesten å gå av seg selv når hunden har lært sidesteg og rygging. Alle belønningene i posisjon har lagt en verdi i å være der, og sannsynligheten for at hunden oppsøker posisjonen er veldig stor. Dessuten er det ikke spesielt vanskelig for hunden å gå rett frem. Det hunden ofte velger er å gå for langt unna. Derfor er en fin fremgangs måte å kjøre noen sidesteg, to skritt frem, og så noen nye sidesteg osv. Etter som man øker antall skritt kommer sannsynligvis hunden til å skli ut innimellom, og straks det skjer kjører man nye sidesteg- hvor lønner det seg å være? Aldri der ute, BARE i riktig posisjon. Jo mer NAZI du er på dette punktet, jo enklere er det for hunden, og jo LETTERE er det for den å forstå. Hunder liker sort/hvitt. Å gå rett frem skal fremdeles være en følgeøvelse, ikke bland inn utholdenhet og lange strekk, et steg eller tre er mer enn nok til å fastslå at hunden kan følge.

Nå har jeg gitt hunden min de verktøyene den trenger for å finne, og holde posisjonen ved min side. Valper klenger ikke, bare høye hunder med forventning om høye belønninger, hunder som har blitt belønnet for å klenge eller bekymrede hunder. Valpen min på stuegulvet er neither. La meg legge til at om jeg ser gjennom fingrene med kontakten de første klikkene, bare for å få frem bakbensbevegelser eller rygging, så la meg bare fortelle at kriteriet om kontakt kommer på fort som fy. Kontakt- det ER fot det. Har man ikke kontakt, så har man heller ikke fot- det er i hvert fall jeg jeg vil formidle til hunden min. Greit, så nå er altså hunden fysisk kapabel til å innta fotposisjon uansett hvordan jeg beveger meg. 

Trinn 5: Spikre posisjonen. Jeg har til nå brukt belønningsplassering og ikke minst bevisst plassering av meg selv til å danne et ønskelig bilde for hunden. Hva ser den egentlig når den går fot? Prøver den å se deg i ansiktet går den for langt fremme, i hvert fall om man har min kroppsfasong. Glem tradisjonell «kontakt-trening». Hva den egentlig ser kommer an på kroppsformen til fører. Men hvor viktig det er fant jeg ut da jeg ble gravid første gang, og hunden som jeg hadde begynt å trene kontakt-i-øynene med søkte mot øyene mine nedenfra, og når magen kom så måtte hunden endre sin posisjon for å se det samme. Det så ikke bra ut- og det var LITT av en jobb å rette det opp før magen forsvant. Hunden hadde ikke tanke om hvor den egentlig skulle gå- den gikk etter et synsbilde som var blitt forsterket om og om igjen. Hva den ser på spiller mindre rolle- bare vær bevisst på hva du belønner hunden for.

Mange er veldig opptatt av at FØRER skal se rett frem når man går fot. Og jeg er for så vidt enig i tanken- men det er et stort problem. Ser jeg ikke hunden ser jeg heller ikke hva jeg belønner. Kan man trene med andre, som man stoler på at vet hva man vil ha og ikke så er saken grei- men jeg har trent mange timer fot mutters alene. Og da MÅ jeg gløtte på hunden for å se hva den driver med. Jeg KAN ikke risikere å belønne tilfeldig. Heldigvis er det raskt å endre hakens stilling og fremdeles få hunden til å tenke fot. Det er verre med hundre belønninger for litt tilfeldig greier, som får hunden til å tenke at «fot betyr at jeg skal gå her, hva jeg ser på eller hvor rask jeg er i holdtene eller vendingene er det ingen som bryr seg om, belønning får jeg okke som. Dessverre (?) vil hundene gjøre minst mulig for den samme belønningen. Og kan de holde kontroll på omgivelsene samtidig som de går fot, så gjør de så klart det.

Over til trinn 5 igjen, å spikre posisjonen. Selv om jeg har gjort alt etter boka har jeg fremdeles ikke vært så nazi på posisjon som det jeg nå skal bli. Det er nå jeg skal spikre punktet over alle punkt, der all fotgåing som fører til belønning skal befinne seg. Som regel befinner hunden seg her ut i fra treningen vi har kjørt til nå, men nå skal det gjøres sort/hvitt.

Hunden er på dette punktet opptatt av action. De har fått masse belønninger for bevegelse, bevegelse, bevegelse- bakpart på kasse, følge sidesteg, rygge. Men nå skal vi stå stille. Selvfølgelig helt uten noen sitt som ødelegger for presisjonstrening fht. Plassering. Det er nettopp plasseringen vi skal ha nå!

Fremgangsmåten er enkel. De første gangene kjøper jeg alle tendenser til å være stille, som på filmen selv om posisjonen ikke er helt hundre. Men jeg fortsetter ikke med å belønne skjeve posisjoner lenge. Jeg stiller meg opp, og hunden inntar posisjon. Er den det minste feil flytter jeg meg på nytt- er den riktig blir jeg stående. Jeg vil ha en hund som blir påståelig- JO, det ER her, GI meg belønningen min!! Om jeg venter et sekund eller to kommer an på hundens bevegelser og hvor den er på lærinsstigen. I begynnelsen er de ofte frustrerte og man må kjøpe det man får av stillstand fort som fy. De pleier å prøve veldig hardt, bevege seg frem og tilbake og ut og inn av posisjonen. Tidligere har nemlig belønningene kommet av aktive bevegelser, der jeg har «møtt» hunden med klikket i det den entrer riktig posisjon. Så lenge hunden er stille i riktig posisjon fortsetter jeg å fore på. I det den beveger seg, kanskje med overdreven bakpart, kanskje med et steg tid siden eller frem, så bryter også jeg posisjonen. Ved å ta et steg bort når hunden gjør det understreker man avstanden det ble mellom en, og forståelsen for at det ikke lønner seg å være der ute, men et eller annet sted der inne bygges videre.

Nå har jeg altså en hund som vet hvor posisjonen er, og den er fysisk kapabel til å HOLDE den uansett hvordan jeg beveger meg. La fot-treningen begynne for alvor!

tirsdag 30. desember 2014

Hei igjen!

Bloggfunksjonen på den nye siden har dessverre sine mangler, og jeg velger derfor å fortsette bloggingen her igjen- i hvert fall for nå. :-)

Hva er vel bedre enn å starte bloggen igjen med et tilbakeblikk på året som har gått? 2014 er snart over, og vi har ikke mer action på programmet dette året. Men for et år det har vært! Året som 1-åring er snart over, og her er hvordan det har artet seg:

Vi startet året med debut, seier og opprykk i klasse 2. Fortsatte en måned senere med seier og opprykk i LP3- Valpisen min ble elitehund 12 måneder gammel! Vi kom etter dette også med i rekruttroppen 2014, bare 12mnd gammel. Første elitestarten var NM da han nettopp var blitt 16 måneder. Det resulterte i to uheldige nuller- han mistet neseprøven på veien inn, og han havnet på rutebåndet. Vi hadde en 8er, resten 9, 9,5 og 10!

Neste ut var landskampen i Karlskoga mot de svenske rekruttene. Vi fikk noen kjipe greier underveis, men reddet oss inn til en fjerde plass, som andre beste nordmann! Vi leverte! Lille Valpisen min på 17 måneder!

Det skjedde lite på hundefronten i høst, lite og ingen trening. Vi har derimot hatt en del kurs, og reist rundt i landet,Valpis har fått reise med både med båt og fly. Det har vært mange kule folk og hunder, og mange fine dager med hundetrening! Utrolig moro! For en måned siden satte vi i gang med ferskt mot på forberedelsene mot uttaksstevnene 2015. Først ut var Ølen 27/12, der Valpis etter 8 timer i bilen går en liten tur, og velter seg i senga med meg og snorker videre, står opp neste morgen og går ut på banen og leverer vinnerprogrammet. Video her: https://www.youtube.com/watch?v=Zw94IVQo8uE

Ellers har vår flinke sponsor og elev Ole Gunnar Brovig med Mira, begge representanter for Flakkefossen Kennel og Hundeutstyr debutert med opprykk til klasse 2! Gratulerer!

For et fint år vi har hatt! Jeg gleder meg til 2015 med verdens beste, ikke lenger lille, men store Valpis. :-)

Godt nyttår alle sammen!

onsdag 16. juli 2014

Farvel!

Jeg har opprettet hjemmeside, og velger å fortsette bloggingen min der.

Hvis du vil være med videre så sjekk ut den nye siden: lottenordli.com

fredag 4. juli 2014

Mental trening og NLP

Jeg gleder meg! I fjor var jeg på Canis instruktørsamling der vi hadde dette som tema. What a change! Påvirkningen dette har hatt på mine videre prestasjoner har vært mildt sagt fantastisk. Å kontrollere hva som skjer i eget hode- gjennom bevisstgjøring har en utrolig effekt. Jeg er ikke særlig romantisk av meg- men jeg skal gå så langt som å si at dette har endre livet mitt, gjennom å bevisstgjøre meg på hvordan jeg tenker og hva jeg oppnår med det. Det dreier seg om så mye mer enn å bli nervøs for konkurranse, eller snakke i forsamlinger- det dreier seg om å nå sine målsetninger og å ta kontrollen på alle områder i livet. Det er ikke tilfeldigheter! Jeg overværer gjerne dette seminaret igjen, og jeg unner alle å få samme hjelp som jeg har fått gjennom endrede tankemønstre. Du tror ikke det har SÅ mye å si? Think again! Jeg lover at dette kurset kommer til å åpne dører du ikke ante at eksisterte.

Jeg har gleden av å presentere: seminar om mental trening for hundetrenere og -instruktører (NLP) med Morten Egtvedt! Det avholdes 9-10 mai 2015 i Sørlandets Hundehall. Jeg gleder meg vilt!

Mer info her: http://www.canis.no/hundeskolen/kurspres.php?mid&s=1&avdid=14&kursid=10915

torsdag 19. juni 2014

Perspektiver!

Jeg har fått den beste tankevekkeren på lenge i dag, av min egen Valpis. Jeg husker mitt første møte med et organisert hundemiljø. Hun som var høyest oppe konkurrerte LP3, og det var big shit altså. For meg i hvert fall. Når jeg etter hvert ramlet over noen eliteekvipasjer, og endatil lydighetschampioner, for ikke å snakke om når noen faktisk kom med i rekruttroppen- WOW altså. Det føltes så stort, så seriøst, så alvorlig. Laaangt der oppe.

Nå har jeg bare hoppet i det, og tenkt at det er det du ikke gjør du angrer på- vi har bare kjørt på. Og det har gått ganske greit! I dag har vi trent inn "rull rundt". Elitehunden min, som 12 måneder gammel kom med i den beryktede rekruttroppen, som etter resultatlista på NM er nummer 32 i Norge- med to uheldige nuller- vet du hva? Den rull rundten er det vanskeligste vi har gjort på lenge. Så mye vi måtte tenke og konsentrere oss, oioioi, hardt arbeid! Veldig gøy så klart, men etter en liten økt ligger han rett ut og snortsover.

Og det slår meg. Det er VI som gjør det vanskellig, ved å lage meg forestillinger om at noe er vanskelig? Hunden har ingen formeninger om det er VM eller uoffisielt treningsstevne, den har ingen formening om du trener med de beste i landet eller demonstrerer noe på nybegynnerkurs. Han synes det var vanskelig med rull rundt han, ikke fellesdekk eller apportdirrigering. Piece of cake! Kom igjen med en rull rundt... Så banalt? Det "enhver" familiehund kan, er vanskelig, mens eliteøvelsene med smashimg momenter er whatever liksom? Kult. Dødskult. En vet det jo så klart. Sånn innerst inne. Men i dag fikk jeg det skrevet med store bokstaver og gul markering. Det er JEG som lager begrensninger. Ikke hunden. Ikke i det hele tatt. Selvkontroll, bevisst styring av egen mentalitet- I LOVE YOU!

mandag 16. juni 2014

To typer hunder

Rundt om så synes jeg det går mye hunder i LP som kan plasseres i en av to kategorier, om man skal generalisere litt. "Nullerene" og "Safers". Nullerene er de som har kjempemye bra, og som nuller her og der, gjerne fordi de slurver i sin iver. Saferene er de som ikke har niere, men som heller ikke nuller så ofte. Whats the difference? Nå skal jeg ikke begi mer ut i genetikkens verden, hunder er forskjellige fra naturens side, noen kjører høyt, og noen kjører lavt i stress. Nullerene er de som naturlig kjører høyt, mens saferene er de som naturlig kjører lavt. Det virker til å ligge litt i hver sin ende av virke-skalaen, dette med å kunne tenke på den ene siden, og det med å reagere lynraskt og ta skikkelig i på den andre. Så befinner lydighetshunden seg et sted mellom der, alt etter førerens egenskaper og preferanser.

Så har vi det på det rene. Det som dog forbauser meg er hvor mye mange med safers lar hunden "get away" med! Vi er fornøyd fordi vi får galopp og ikke trav ut til kjegla? At det er greit å bare skru av motoren på momentene på innkallinga, fremfor å sette på full revers? At det er helt OK å legge seg ned i to bevegelser, fremfor å klaske i bakken? Hvorfor ikke bare lære hunden å ta i, i utgangspunktet? Det utgjør så mye på poengsummen, hvorfor glemmer så mange kriteriet om fart? Det er ikke bare lett å trene, det er himla moro også! Man skal bli varm, svett og glad av fartstrening, og det samme skal hunden. Fart er kult! Det er alt for mange hunder der ute med potensiale for mer fart, som har lært at man får like bra belønning for å løpe i behagelig tempo. Og hvorfor ta så man blir sliten og greier da liksom?

Hvilken type er din hund? Har du også gått i fella med å "være fornøyd bare hunden gjør det", uten å tenke på hvor mye "gratis" poeng du får av det ekstra giret? I så fall kan du vurdere å bli med på dette kurset på Hamar 14, 15 og 16 november, der vi bl.a. skal fokusere på "don't just do it".

søndag 1. juni 2014

Debuten overstått!

Og standarden satt. :-) Vi hadde et par blemmer- han havnet på rutebåndet, og han mistet neseprøven på vei inn, altså to nuller og 70 poeng i minus. Hadde litt for dårlig feeling på foten- men det gjenspeiler bare mengden utholdenhetstrening vi har på den. Ellers er det mye bra. På et slikt stevne får man ikke "snille" poeng- man får det man fortjener, og dermed gode tilbakemeldinger. Jeg kunne like en del av tilbakemeldingene :-) Jeg tror jeg fastslår at vi har en del veldig bra momenter, men at vi ikke har gjort alt mange nok ganger, vi mangler "rutine". Om et år er det NM igjen, og da har vi nesten dobbelt så mange treningstimer i bagasjen. Det vil vel hjelpe litt på. :-) Jeg er veldig fornøyd med at stevnet ble en så bra opplevelse for ham, korte kjeder, og han oppfattet ikke på noe punkt at han mislyktes. Fungerte bra! Han er stødig for "massive" forstyrrelser generelt og tenker "jobb" når vi skal jobbe- under innkallingen kom en av "skypumpene" som fikk telt til å rase og kritikkskjemaer og pappkasser til å fyke i sirkler 100 meter over hodet vårt. Han flyttet en labb i det jeg gikk i fra, så resten av innkallinga var bra (skypumpe til tross), til summen av 9,5. Han flyttet en labb i det jeg gikk i fra på fellessitten også, merkelig nok. Følger jeg ikke godt nok med på trening? Ellers fikk vi gå felles en gang ekstra, sammen med løpetispa som gikk til slutt. Tar det som fin trening- ingen labber som flyttet seg da. Video her fra ring 1.

 
Foto: Maren Teien

tirsdag 27. mai 2014

Rekruttropp-samling på Hove

En flott helg er over, og jeg er glad for å ha vært med på moroa. :-) Tre ringer ble satt opp inntil hverandre, og man hadde fire mennesker til rådighet hver økt. Snakker om! Jeg ble solbrent, varm og glad. Valpis jobbet BRA i 100 grader, og vi fikk trent på oppgaver vi trenger hjelp til, apporter og neseprøver ble lagt ut, nye baner lagt, og noen nye ting å trene på dukket opp.

Nå er det bare å glede seg til NMkvaliken og Landskampen mot Sverige i august. :-)




 Valpis fikk nytt kallenavn i løpet av helga, "Prinsen".. Men verken han eller jeg synes han er bortskjemt ;-)

 Flotte forhold!

 Jeg måtte av sted på søndag for å kjøpe solkrem, hvis ikke tror jeg at armene mine hadde gått i oppløsning, evt. røyk..!

torsdag 22. mai 2014

Vi lader opp!

Så er tiden inne for debut for min lille Valpis. Vi hopper like gjerne i det, og debuterer på NMkvaliken 31 mai. Vi har trent hardt, målrettet og mye, spesielt i år. Han er 15 måneder, og litt sånn som gutter skal være i den alderen- men det kjører bra for oss om dagen. At ting faller sammen hist og her, joda, men det er i det minste litt "all over", ingen spesifikke ting vi sliter med, men random læringsfall. Uansett om vi pådrar oss noen "oups", så gleder jeg meg til å vise frem en lovende unghund med mange gode momenter. Det er nå moroa begynner!

tirsdag 15. april 2014

Innkalling med badass-stå, step by step

Det er liksom så mye som må jeg føler er viktig og "større", at innkallingen har havnet litt i bakevja. Vi fikk sammen en tålig bare for å komme gjennom LP2 etter infall om å ta klassene på 1-2-3, og så glemte vi den bort etterpå. Det var sånn en snikete tripp-trapp etter kommando som er alt for dårlig. Nå er det elite som står for døren, og da må vi jo kunne stoppe! Så prosjekt "badass stå på innkallingen" ble startet. Jeg søkte meg frem til denne filmen på youtube, og tenkte at sånn, sånn vil jeg ha! Jeg la ut filmen under på FBsiden min og fikk tips om å skrive steg-for-steg av prosjektet. For en fin ide til blogginnlegg! Hvorfor har jeg ikke hode til å tenke på sånt selv :-o

Trinn 1: Hoppstå! (Fra stå.) Og poenget er ikke at hunden skal hoppe i all evighet (selvfølgelig), men at den skal sette parallelle ben i bakken, og fryse der. Jeg legger ikke vekt på store, kraftfulle hopp siden det ikke er det som teller for meg, men landingen, og benas posisjon og frys etterpå. Klikk for hopp, omvendt lokking når hunden var i lufta var en kjapp intro. Min nye stå-kommando er "hopp". :-)

Trinn 2: På avstand. Samme greia.

Trinn 3: Mens jeg går bakover, hunden følger foran.

Trinn 4:  Mens vi løper bakover

Trinn 5: Mens vi løper fremover (ikke fot), stadig økende tempo (jada, jada, det når fort en toppfart! Fikk meg en aha på hvor flink jeg EGENTLIG kan være til å ta pauser ;-)

Trinn 6: setter hunden litt bak, og lar den innhente meg mens vi løper sammen, stadig lengre avstand/større fart, og lengre unna meg når jeg kommanderer. Nå skal den være rimelig hjernevasket på hoppstå om en tar innlæring med de forgående trinnene som jeg gjorde. Blir hunden heit så er jeg litt forsiktig med hvor mye/om jeg hetser, hvor langt jeg går, og hvilket utløser-signal jeg bruker. Sinnsyk fart gir naturlig nok ikke bra stå i innlæringen, og man kan fort ende opp med å feile futten ut av et bra innkallingssignal. Alternativt får en la innkallingssignalet være, og bruke frisignal el. liknende i stedet. Gjorde flere varianter på dette stadiet, som å løpe rundt, frivillige innkomster osv.

Trinn 7: I innkalling! Korte, men stadig økende avstand, og stadig lenger unna meg når kommando kommer. Trinn 6 og 7 glir ofte bare litt inn i hverandre.

Tips: tepper innendørs gir en veldig bra effekt, se Marie og Zera trene badass-ligg. Å bruke grus/harde underlag er IKKE å legge opp til badass-noenting, men derimot sand, snø og andre glatte eller myke underlag gjør det lettere. Ru underlag som tar potene er ikke å anbefale, og de unngår gjerne selv å gjøre badass-greier på sånt- ooog, vil jeg egentlig holde på kriterier som er en så stor belastning på poter og bevegelsesapparat?

Det er egentlig ganske enkelt og greit. Det som ikke er like enkelt er de gangene det ikke blir bra nok. Når en ser hunden prøver hardt, bare ikke hardt nok.. Hulk. Jeg har med hånden på hjertet ikke sluppet gjennom EN stopp som ikke har vært sånn som jeg vil ha den. Når vi ikke har fått det til så går jeg heller tilbake et trinn eller to, og gjør det enklere så jeg får noe å belønne, og minne hunden på hva det er det dreier seg om. Jeg har altså tviholdt på kriteriene, og heller tilrettelagt miljøet for suksess.

I går tok jeg hunden ut av bilen og rett i innkalling, dag 9 på prosjektet. Det ble såher:
 

torsdag 20. mars 2014

"Vi går bare for å få ringtrening"

Jeg synes det er en ganske velkjent setning. Og jeg kan ikke la være å svirre tankene mine rundt den, for jeg blir ikke klok på den.

At jeg trenger trening i å konkurrere, den ser jeg godt. Jeg trenger å føle på hvordan det er å bli kommandert, fungere i en pressituasjon, kjenne på nervene and so on. Fair enough.

Og så kan man så klart gå stevner der man fokuserer på andre ting enn å prestere så nærme reglementets beskrivelser som mulig, man kan kjøre en rak innkalling for å se om farten synker, hoppe over øvelser, eller belønne underveis. Da trener man jo, eller tester tidligere trening. Men aspektet med å vite at det er ting hunden mest sannsynlig ikke kommer til å mestre fordi den sjelden gjør det på trening, og så sette den i en konkurransesituasjon og kaller det for ringtrening, det begriper jeg ikke.

Hva sånn egentlig er det hunden lærer av det? At når vi skal konkurrere så blir ikke bare ting for vanskelige til at vi får dem til, og du får heller ingen belønning ved neste repetisjon som hjelp til å forstå hva jeg ønsker mer av? Du skal bare prøve på noe du ikke vet hvordan er, uten å få noe igjen? Hva sitter hunden igjen med egentlig? Hva ønsker jeg at hunden skal lære under min ringtrening? Hva ønsker jeg at hunden skal tenke når vi entrer ringen?

Jeg ønsker så klart en glad hund som vet hva den skal, og bare venter på å få lov til å gjøre det. Hvordan får jeg det til?

1. Jeg trener i nye, vanskelige miljøer. Med MASSE belønning! Hva ønsker jeg at hunden min skal tenke når vi kommer til et nytt sted, og entrer en fremmed bane? ÅÅÅÅÅH! Dette er GØYY! Hvordan gjør jeg det gøy? Gjennom å belønne. Nytt sted= enkle oppgaver og masse belønning. I hvert fall i hundens minnesbilde.

2. Jeg trener kjeder med stuff hunden kan bra. Når jeg går vil jeg at hunden skal tenke OMG dette blir SÅÅ bra, nå har jeg jobbet så lenge at dette kommer til å bli helt AMAZING! Jo lenger den går, jo bedre blir belønningen. Og hvordan gjør jeg det? Gjennom å gradvis gå lenger, og belønne tilsvarende huge.

3. Jeg kontratrener ikke gjennom å gå vanskelige kjeder, eller velge øvelser i kjedene som hunden med for stor sannsynlighet mislykkes i. Som jeg mistenker ofte ligger bak frasen "vi går bare for ringtreningen". Når det må skje et lite mirakel om skal hunden greie alle øvelsene, og dette miraklet skal skje samtidig som de skal gjøre alle på rad og uten belønning.

Jeg går ikke bare for treningens skyld, med øvelser jeg har liten tro på. Det betyr ikke at jeg ikke lærer selv, at jeg ikke gjør dumme ting og at ting aldri faller sammen, at hunden ikke kan nulle på fem øvelser, eller at jeg ikke bruker trenignsstevnene for hva det er verdt. Det betyr bare at jeg gjør så godt jeg kan på forhånd med treningen for at det skal fungere når jeg setter sammen kjeder. Jeg har kjørt kjedene før, jeg vet at hunden har utholdenhet, jeg vet at den takler miljøet og forstyrrelsene, og at dette ikke blir en for stor oppgave for hunden ifht. hva den kan prestere på trening. Et stevne er en veldig fin måte å finne ut hva som ikke sitter i en kjede. For en ting er å trene momenter, og hele øvelser, en helt annen er å gjøre neseprøven etter å ha gjort åtte andre øvelser først. Men en enda bedre måte å finne ut av hvordan ting funker i en kjede er å bare gå den kjeden! Joda, man kan også putte på forstyrrelser, kommandering, lange transporter, ventetid og hva man nå kan møte på in the real deal. Hvorfor utsette konkurransesituasjonen, der du etter hvert vil gjøre det bra, for dårlige erfaringer av vanskelige oppgaver, lange program, ekstingsjonsburst, mislykkethet og ingen belønning? Finn at av det, og styrk svakhetene fremfor å kjøre hunden mer og mer overbevist om at neseprøve etter 8 øvelser er umulig. Først må momentet funke. Så må øvelsen, (en liten kjede) funke. kan man begynne å kjede så smått sammen øvelser som funker. Til slutt øker man vanskelighetsgraden gradvis, gjennom lengre kjeder, og svakere øvelser, miljø, forstyrrelser osv. Og DA, da kan man tenke konkurranse.

onsdag 19. mars 2014

Ny sponsor!

Jeg har gleden av å presentere min nye sponsor, nettbutikken Flakkefossen Hundeutstyr! En trivelig butikk i vekst, med super service og kvalitet på varene. Du finner dem på www.flakkefossenkennel.com Enjoy :-)

tirsdag 4. mars 2014

Mine hotteste treningstips til meg selv akkurat nå!

Det er nå en gang sånn at det er mye lettere å se hva andre gjør bra og dårlig, enn det er å se hva en selv egentlig driver med. Jeg kjører en treningsdagbok, der jeg later som om jeg er en utenforstående som kommenterer hva jeg ser og hva som må bli bedre. Av og til nailer jeg det i den grad at jeg tenker oi, nå må jeg skjerpe meg! Og da er tiden jeg legger i dagboka bare så verdt det. For den tanken om skjerpings tror jeg ikke jeg hadde fått om jeg ikke fikk se det sort på hvitt. Denne tilskueren på første rad har nå skrevet ned noen tips til meg, here comes!

1. Verdi i å vente. Du er for effektiv! Det BLIR mye mer venting i en ring enn hva det blir på trening. "Bare vent litt." Dommeren skal fikse noe, ringsekretæren skal finne frem apportene, de må ordne noe med forrige ekvipasje når du allerede står i ringen, noen surrer med å komme seg til fellesene, it just happens. Jeg vil se mer verdi i å vente, både hos deg og den firbente.

2. La annet utstyr stå fremme når du trener! Det blir ofte sånn for meg at jeg tar frem det utstyret jeg trenger for å trene det jeg skal. Jeg skal trene ruta, frem med ruta. Jeg skal trene hopp, frem med hinder. La ting stå ute! Selv om en trener hinder så kan det veldig godt stå ute en rute, og noen kjegler. Det vil det gjøre til start, og det er mye bedre å finne ut at hunden løper til feil kjegle på trening. Sett frem mye utstyr. Det kan da ikke bare være med som har fått rute med innlagt hinder? Nå snakker jeg så klart ikke om at man behøver å gjøre det vanskeligere enn nødvendig når ting er nytt, men ganske snart vil jeg se mer utstyr på banen enn bare det en trener på.

3. Overtrening! Ikke den helt store smellen, hva? :-) Men ikke noe mindre viktig. Legg lista høyt! Jeg skal ha avstand på 20, eller kanskje 30 meter, det skal være 15 skifter. Da blir det himla lett når du kommer på konk og bare skal ha 6 skifter på 15 meter. Ruta skal være 40 meter unna kjegla, som du skal stå 20 meter unna. Metallen skal du kaste så skjevt at hunden nesten må løpe i 90 graders vinkel og deretter bort fra deg for å komme bak hinderet på vei inn igjen. Foten skal vare i 15 minutter. Z skal være mange Z på rad, med 12 momenter med usammenhengende valg av momenter. Innkallingen skal være på 50 meter, neseprøven på 20 meter, med 50 pinner ute. Bare fantasien setter grenser. Men når hunden er god på det- tenk så lett det blir å komme på konkurranse, både for hodet ditt og for hundens. Jeg kjører overtrening på ting som vi kan godt, eller ting som jeg har en plan med- eks. lang avstand på kjegler og rute for minnesbilde på god fart. Alt kan overtrenes. Dette er min versjon av overtrening, jeg tenker at forstyrrelser og miljø er nettopp det, ikke overtrening. Alt skal overtrenes!

4. En konkuranse er en lang kjede. Alle snakker om kjedetrening. Og joa, det ER viktig. Men jeg vil enten trene kjeder med ting som ikke er så farlig om de ikke er så pene, og blir slurvete (and lets get real, hva annet enn lydighetsmomenter kan denne bikkja? Som om det ikke er nok å trene på :-) ELLER, så vil jeg ha så perfekte detaljer som mulig, gjennom hele kjeden. Momenter på flyt og automatikk. Jeg har noen av de momentene, og de kjører jeg. Men jeg kjører langt mindre kjeder enn de fleste, for jeg vil ha det BRA. Ikke et minnesbilde på "nå kjører vi en kjede, da kan man slappe litt mer av gitt" for hunden. Og har man store krav i kjeden med en hund som ikke har automatikk på det man ber den om BLIR det dårligere. Og da er det dårlig gjort å feile hunden, den har ikke forutsetning til å levere det en ber den om, og det kommer ikke noe annet ut av det enn en hund som ikke liker kjeder. Krise! Vi kommer der at vi kjører alle øvelsene i en kjede, bare ikke enda. Jeg har like stor tro på utholdenhetstrening gjennom fotgående. Det er utholdenheten (hvor lenge kan hunden min jobbe i strekk) som teller, ikke nødvendigvis hva man gjør. Note to self- kjør den sære greia di du, men ikke glem utholdenheten selv om det er en stund til neste start.

torsdag 20. februar 2014

Valpis med i rekruttroppen!

Min fantastiske lille store hund er tatt med på rekruttlaget 2014. How cool is that, 12 måneder gammel! En annen artig forespørsel var å instruere i LP på Canis' Instruktørsamling på Sølen. Gleder meg!

Enda en ting til jeg gleder meg til- LP camp i juli!

mandag 17. februar 2014

LP3 Debut Valpis, film





Rusk og rask her og der, men det var en helt OK gjennomføring, og noen ahaer som må trenes på til neste gang. Det som var BRA med dette stevnet var to ting. Det første var fellesdekken, hvor en hund brøt og kom løpende bort til Valpis som lå en liten stund før han fikk nok, og da ble det en brudulje der med to hunder som kranglet og en siste som stakk av sted. Jeg syntes det var utrolig bra at han ristet det av seg på sekundet og gikk rett tilbake i jobbmodus da fellesdekken startet på nytt, en hund mindre.



Det andre som var bra, var at toalettet var ødelagt. De kom for å fikse anelgget, og det endte med at da jeg hentet hunden fra bilen og var på vei inn på banen for å gå resten av programmet så gikk vi rett på en mann i hvit beskyttelsesdrakt, med maske og klede over hodet. Han liknet mistenkelig på et spøkelse fra en mentaltesting. Og han stod to meter unna stien ute i skogen, og veivet av alle ting med en stige han holdt på å flytte for å komme til et kumlokk. Valpis får se skapningen, stopper opp et sekund, før halen går i været, han går mot på litt stive ben, kommet en meter nærmere og innser plutselig at det er et menneske- oisann, sorry ass, jeg så ikke at det var deg! Så smilte han litt og vrikket to ganger på stumpen, snudde og gikk meg meg inn mot banen. Ferdig med det!

12 måneder gammel elitehund i dag!

Jupp!

søndag 12. januar 2014

LP2debut for valpis

Jeg ble visst litt svimmel i dag. Gav momentrutine på ruta, han låste blikket og satt som en strikk, fikk signal og raste av sted- jeg tenkte Nice, denne blir bra! Så plutselig får jeg litt noia, eh, øh, vent nå litt! Bikkja var nesten gjennom ruta da hjernen begynte å fungere og innså at jeg ikke kunne stå der og beundre lenger. I refleks sier jeg DER! Og gir med det klikk for punkt i ruta, i stedet for en stopp. Han kommer lykkelig tilbake godt fornøyd. Det var jeg også. Så ja, jeg ble vel gjennomskuet der, jeg synes han er gruelig fin, men får prøve å holde fokus når vi er i ringen ;-)

Det var GØY å gå i ringen i dag! Nå skal vi legge oss i hardtrening mot Egersundstevne 16 februar- og klarer vi oss til en førstepremie der har jeg en 12 måneders elitehund! Det er motivasjonen for treningen fremover. :-)

torsdag 9. januar 2014

Endelig!

Nå er jeg tilbake på nett! Som i internett altså. Og det er FANTASTISK å kunne sitte i sofaen med STORE taster i stedet for telefonen. Well well!

Jeg har så MYE å skrive om, alt som har skjedd siden sist! VI har begynt å gjete, vi har hatt et par prosjekter i LP, vi har hatt såre poter, vi har fått sponsor som vil bli presentert litt senere, vi har kommet i gang med skolen og det er så kult at kurspåmeldingene ramler inn! For ikke å snakke om alt jeg gleder meg til, foruten alle de kule kursene jeg både skal holde og de dyktige instruktørene som kommer hit i år, vi gleder oss til å få svar på DNA tester fra Optigen.com, til vi blir gamle nok til å røntge, vi gleder oss til debut LP2 i helga og aller mest så gleder vi oss til å få inn Pia i trening! Og i den anledning har jeg kjøpt meg nytt kamera, og nå skal det filmes fra A til Å. Hvilke øvelser har dere lyst til å se innlæring trinn 1-2-3 på film? Anyone? Dette skal i hvert fall bli superkult. Jeg gleder meg vilt! :-D

Så. Valpisen min, han begynner å få litt hormoner som svirrer i topplokket, så engasjementet kan være litt varierende. Vi prøver oss likevel! Det verste som kan skje er at det ikke går liksom. Jeg ELSKER romjula forresten! Det er ferie, og tid for å legge planer, målsetninger og å dagdrømme om året som kommer, studere terminlister og drømme enda mer. Dessverre hadde jeg ikke noe internett som ville la meg dele alle mine nasjonalromantiske tanker med dere, men det er kanskje like greit. :-)

 
Og NÅ. Nå SKAL jeg bli MYE flinkere til å filme. Det SKAL jeg. Ikke bare i rykk og napp, men jevnlig! Motivasjon mottas med takk!

Og. Så skal jeg skrive strukturerte, meningsfulle blogginnlegg. Innimellom. ;-)

tirsdag 26. november 2013

Blink har debutert offisielt LP1

I Tønsberg hundeklubb med 188 poeng og seier av 22.

Dagen for dårlig samvittighet! Jeg var ikke fornøyd med attityde eller holdning at all. Han var seig og treg, brukte lang tid mellom øvelsene for å tilby ny utgangsstilling, farten på innkallingen var dårlig og vi hadde faktisk et par dobbelkommandoer på oppsitter der han så ut til å bare ha lyst til å bli liggende.. :-o Hvor ble det av hunden min??

Så gikk det et par, tre timer. Og så begynte det. Valpis spydde og bæsjet vann, det var ikke morsomt i det hele tatt. Så var det tid for premieutdeling, og jeg tenkte at kanskje, kanskje femteplass. Jeg hadde sett noen bra ekvipasjer, og vi selv hadde ikke vært veldig bra. Overraskelsen var derfor stor da dommeren bare hadde et kritikkskjema igjen i handa, og jeg nesten spurte: har dere glemt meg?!

Og så var jeg misforsnøyd da jeg gikk ut av ringen. Tror dere jeg skammet meg eller?

mandag 30. september 2013

Utholdenhetstrening

I dag skal jeg synse mye om noe jeg har tenkt mye på den siste tiden etter instruktørutdannelsen min når vi satte nesa tilbake mot LPtrening. Å gå et eliteprogram i LP med fokus og konsentrasjon er en ganske lang jobb. 10-15 minutter uten belønning er en stund, spesielt for hunder som ikke er superlette å motivere, og som kanskje ikke har den naturlige utholdenheten i konsentrasjonen. Alle kan ikke være border collier og maller. Og da har man et ekstra stykke jobb foran seg. Ikke bare skal de ha fokus, de skal konsentrere seg om å oppfatte, og følge signaler, og de minuttene er spekket med detaljer, detaljer som får alle LPutøvere til å rive seg i håret fra tid til annen. Det er konstant jobbing. Når det er sagt så kan et LP1 program være mye vanskeligere enn et eliteprogram, dersom hunden av en eller annen grunn mangler utholdenheten. Derfor er utholdenhetstrening fulgt av superbelønninger aktuelt for alle som skal trene hunden til å prestere over tid.

DET er det jeg har tenkt om den saken. Og derfor er jeg så superfornøyd med å ha klart å presentere belønninger som er så heftige for Cirka at hun gladelig gjør det hele en gang til. Det var nemlig min største frykt med å gå et så langt program- jeg kan lure henne til å gjøre det noen ganger så vi får championatet, men klarer jeg å bygge forsterkere gode nok til at hun faktisk er villig til å gjøre det hele igjen? Cirka er kanskje input-output, og hun krever lønn for jobben. Her må det kraftigere skydds til enn å dingle i en leke et par minutter for å si det sånn. Her er noe av det mest vellykkede drivstoffet vi har fylt på kjedene våre med (Cirka foretrekker mat fremfor lek selv om hun digger pipeballer, og hun har en greie for varm mat!):

En fremdeles varm grillet kylling
Tre tuber vom+ griseøre
En hel rå okselever
En fremdeles varm mac Donalds hamburger (!)
Fire stykker varme laksefileter
Bruke de ovenstående, og pakke sakte opp, med hjelp fra en "rampete" hund som river i papiret for å åpne, forventningene stiger.
Bruke de ovenstående, men dra posen raskt langs bakken i et tau i krok slik at the mighty hunter (glise) fanger og spiser på egenhånd. Stor suksess, men vanskelig å få til rent praktisk overalt.

Cirka har også en megastor forventning og glede i søket: å kaste belønningen ut i noe kratt, avslutte kjeden med et søk, som ender i en gigaforsterker. Hele tiden mens hun søker øker intensitetsnivået der hun girer seg på forventning. Når man kaster slike store, gjerne varme matbelønninger som jeg har brukt er de ikke spesielt vanskelig å finne, og jeg tror at det at hun vet hva hun leter etter øker forventningen drastisk de sekundene det tar før hun finner den- nesa slår som en trommevirvel og søket foregår i et rasende tempo- vi fikk til og med litt høyt aktivitetsnivå ut av matbelønningen. Voila, en enda bedre forsterker enn det var i utgangspunktet.

Å gå et et stevne, belønne, og fremdeles ha en hund som er på og bare helt klar til å jobbe mer, det er bare verdens beste følelse. Den er helt fantastisk. Enda mer fantastisk når man vet at det er din egen trening som har gjort hunden til en arbeidsmaskin- desto mindre man får gratis desto større er seieren. Og det er mange utgangspunkt som er mye verre enn Cirka, bare så det er sagt. Jeg er bare bortskjemt med fullblods malle og BC. ;-)

Veldig kort: jeg begynner med å bare sette to momenter (ikke øvelser..) som hunden kan godt sammen, og om jeg belønner de med en pølsebit individuelt, så belønner jeg når jeg setter dem sammen med en håndfull, når hunden er god til det øker jeg tiden, med å gradvis putte på flere momenter. Det tror jeg er en bommert mange gjør når de trener utholdenhet gjennom fremlengskjeding (you never know when its coming, just that the longer and harder you work, the better stuff you're gonna get!), altså at man tenker momenter fremfor tid, et moment, to moment, en øvelse, to øvelse. Men det virker ikke til at hundene egentlig bryr seg med hvor mange momenter de gjør etter min erfaring for dem er det tiden de jobber som fører til forventning eller frustrasjon (de har faktisk en sinnsykt god innebygd klokke, det er jeg sikker på!), - om man da ikke har gitt dem store forventninger til enkelte momenter med å belønne mye der. Da vil så klart frustrasjonen komme når den forventete belønningen uteblir- og du straffer faktisk hunden din i stedet. Den var så flink til å jobbe, og forventer belønning som vanlig etter oppsitten, men det kom ingen belønning...? Vi holder tilbake belønning, burker negativ straff og STRAFFER hunden for å jobbe så bra. Det er ikke kult. Derfor er jeg nøye med å prøve å være bevisst på å ikke lage meg rutiner på hvor jeg belønner- nettopp for å unngå en utilsiktet negativ straff i utholdenhetstreningen min. Det er ganske langt strekk fra å jobbe en øvelse til å jobbe to- tidsmessig om en øvelse er den utholdenheten hunden har i før treningen starter. Sett heller på telefonen og hold øye med tiden, og tren gjerne "tulleting" og triks, ting man ikke risikerer å "ødelegge" gjennom for høy frustrasjon eller evt. negativ straff. Har hunden utholdenhet til å jobbe et minutt er det mye lettere å sette sammen to andre øvelser. Jeg trener mye utholdenhet med Cirka bare gjennom å gå fot. Det er hun god på, det er mange øvelser som er svakere enn foten. Når hun kan gå 15 minutter for uten å miste fokus, uten å bli for høy eller lav, da har hun en mye bedre forutsetning for å klare 15 minutter med forskjellige øvelser, uten at frustrasjon over tidsstrekk skal bli det som tipper et svakt moment av pinnen til å bli en feil. Har hun utholdenheten, og unngår frustrasjonen er hun bedre rustet til å klare av med deler av programmet som er vanskelig for nettopp henne.

OK, så man bør egentlig spare de beste belønningene til de heftigste jobbene. Mja, både ja og nei. Veldig bra sånn rent logisk, men jeg fikk det ikke til i praksis. For å få bra momenter, i det hele tatt til å ta metallapporten måtte jeg trå til med heftige belønninger, de største belønningene jeg hadde i leken for å få opp intensiteten og engasjementet. Jeg hadde ikke noe heftigere å servere enn det jeg serverte da Cirka tok metallapporten første gang. Og det er jo litt forskjell på å gå et helt program og å løfte en metallapport. Men det og da, så var det å løfte den MER vanskelig enn det er å gå et program i dag. Og det er det jeg må belønne ut i fra- hundens innsats der og da. Når hun hadde løftet den noen ganger og attpåtil syntes å ha en aura av stolthet (jeg vet, man får ikke si sånn, men likevel, ingen hundeeiere vil skyte meg for den uttalelsen tror jeg ;-), DA kunne jeg dempe litt på belønningen, og så servere den GIGAjackpoten igjen når hun beveget seg med den i munnen. Ny haleluja. Så ble hun bedre til å bevege seg med metallen i munnen, og hun fikk litt dårligere belønninger, før hun så bestemte seg for å sette seg i utgangsstilling med den, ny haleluja. Så hele poenget er at ettersom noe blir enklere, noe det gjør når man har gjort det noen ganger, så trenger man ikke like heftige belønninger, og kan spare gigaene til neste gjennombrudd. Sånn måtte jeg trene hele veien. Jeg har ikke hatt anledning til å spare de beste til utholdenhetstreningen, men det går bra bare man husker å ta dem bort igjen ettersom hunden blir bedre på det den driver med.

søndag 22. september 2013

Smarte hundetreningsgreier- just adding my latest aha

Jeg har lenge irritert meg over alt papiret jeg bruker når jeg trener hund. Sånne papirer som man skriver ned egne og andres kjeder på, som man skriver ned dagsplanen på, som man skriver ned stikkord til neste gangs trening på, notater til kurs osv. MASSE papirer som blir brukt en gang, og så kastet. Those days are gone! Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før?

1. Laminere et stykk vanlig blankt A4- ark
2. Kjøpe whiteboardmarker og Eraser

Voilà!

Skriv, visk, bruk på nytt neste trening. Holder godt, også tålig i regn. Mye bedre enn vanlig papir anyhow :-p Enjoy!

tirsdag 23. juli 2013

Myter omkring barbering av hunder med underull

I denne artikkelen som deles på Facebook står det en hel del. Jeg ønsker å kommentere, og å dele mine erfaringer med å barbere hunder med underpels.

Hundens pels isolerer, det er helt riktig. Men det som blir feil er å si at den er en kjølekanal som beskytter mot varmen. Det er feil, pelsens hovedfunksjon er å beskytte mot kulden. Tar du på deg en dunjakke er du også isolert mot både kulde og hete. Hvorfor har du likevel ikke lyst til å sitte med dunjakke en sommerkveld? Logikken i dette blir som å sette ei dunjakke på hunden, utenpå pelsen midt i sommervarmen, fordi da isolerer det ekstra mye. Ingenting kommer inn, vi bare glemmer at ingenting kommer ut heller. Og når da temperaturen nærmer seg kroppstemperatur og underlaget gjerne brenner mot potene- hvor skal vi da gjøre av overskuddsvarmen?

Hunder avkjøler seg i aller høyeste grad gjennom huden. De svetter ikke gjennom den, men varmetapet deres er stort, og hele grunnen til at de i det hele tatt har (både sommer- og vinter-) pels- å minimere energitapet som følge av varmetap. Dette blir det samme som å si at en hund vil være kald å ta på, fordi de ikke avkjøles gjennom huden. Det er pelsen som setter en stopper for den avkjølingen. Veldig smart vinterstid. 

Hunder som er barbert røyter heller ikke. De gror pels. Det har jeg ingen andre forutsetninger for å si annet enn mine egne erfaringer på mine egne barberte hunder. Som et års tid senere har nøyaktig samme pels som før. Og har fått kritikken "excellent coat condition" på utstilling våren etter en vanlig sommersvis. Den har alltid kommet tilbake her, men det man ofte ser er at underpelsen som er designet for å reagere raskt etter klimaet (vokser fort når det blir kaldt, forsvinner fort når det blir varmt) vokser raskere enn dekkpelsen. Så en stund ser hunden litt stusselig ut, der den går med fluffy underpels og ingen dekkhår.

Så hva skjer? Hundene ligger og peser i skyggen, de er usynlige hele dagen, kanskje minus noen raske turer i vannskåla. De spiser mnidre, går ned i vekt, orker ikke noe. Det er ingen tvil om at de er berørt av varmen Så tar jeg frem maskinen og det dukker opp en ny, energisk og frisk hund som igjen er med rundt på det som skjer. Forvandlingen er momentant, og kontrastene stor. Jeg pleier å bruke hesten som en indikator, når det begynner å bli varmt sakker de mer og mer, og til slutt havner den bak hesten. Da barberer jeg. Vips, hundene er langt foran på kryss og tvers igjen.

Andre funksjoner av pelsen er å beskytte mot sol og kratt og innsekter. Og jeg ser at argumentet er gyldig. Men når andre korthårs (brukshunder!) raser klarer seg fint i kratt og lyng, da gjør min det også, selv om det kan bli noen røde striper under buken og på innerlårene. Med pels er den ikke i bruk uansett, for da beveger vi oss omtrent ikke. Solen derimot kan kanskje gjøre lyse hunder solbrente. Jeg hadde glatt valgt solkrem de første dagene etter barbering, eller å ikke ta pelsen helt, men spare et par tre millimeter.

fredag 5. juli 2013

Smarte hundetrenings-greier

 Tuber man fyller på igjen og igjen- med leverpostei, vom og hundemat, you name it. Ebay og cleanrun selger.
 
 
Til mobilen! Fantastisk lyd i den lille tingen! Musikk til proggrammet, forstyrrelser eller kommandering
Myggnetting-klær!

Its on!




Eller hva med en Hundetreningsapp, med kart/gps og notater? Samtidig er det muligens på tide å gå inn på ebay og kjøpe nytt og kraftigere batteri til telefonen.

Er du som meg og heller vil ha (kult) papir mellom hendene så sjekk ut den under, eller kanskje denne.


Link til hundalmanacken


tirsdag 2. juli 2013

Veien mot soldathund

Som fersk border collie eier må jeg si meg imponert. Jeg er imponert over hvor store kontraster som bor i samme kroppen! Jeg oppmuntrer så klart så godt jeg kan. :-)

Mine tanker om hvordan man får en soldathund av valper som risikerer dårlig avknapp:

1. Lek når valpen er trett/rett før den sovner og etter punkt to. Kjenne litt på om hunden ER sliten, eller om man fyrer den opp. Jeg passet på å prøve når valpeBlink var så sliten at han når jeg tok vekk leka la han seg pal, uten å tenke på å noe mer. Those days are gone..

2. La hunden bli sliten gjennom opplevelser, fysiske utfordringer og lek. Med fysiske utfordringer mener jeg ikke turer der valpen sliter med å lenge på, og man skal ikke overdrive i noen grad- men man skal heller ikke unnlate. En valp alene overbelaster seg ikke, den får bare ut det som er godt. Man slapper best av når man er sliten- og når man er sliten er det GODT å være rolig- aktivitetsnået "ro" blir forsterket, hvilket er et helt annet scenario enn "det skjer ingenting så jeg legger meg her og venter til det skjer noe, og slapper av så jeg er klar når moroa begynner". Å overbeskytte valper, å aldri la de bli slitne (av annet enn egen herjing med en leke) er jeg ikke fan av. Overtrett valp? Ikke tving til å slappe av, utnytt galskapen til noe konsktuktivt, den varer ikke lenge før valpen er kake og legger seg der den er. Perfekt.

3. Tabu: å holde på lenger enn "å gi seg på topp". Hvis man alltid kjører at alt er TJOHEEII blir det det aktivitetsnivået man får. Kjører man til valpen blir sliten får den et annet aktivitetsnivå og et annet minnesbilde (men ikke negativt- mennesker er ikke slemme fordi om man er trett, man er bare ikke så interessert i dem). Det forebygger også "strikkmotor" som er i 110 fra start og går senere og senere, fordi de fordeler energien bedre når de forventer lengre økter. Man fordeler jo så klart hvor man ønsker tjohei og hvor man ikke gjør etter eget behov.

4. Legge til rette forholdene. Å legge en uthvilt valp som ikke har forventninger om å slappe av i bur der mens man trener en annen hund, eller bare venter på tur på banen er å legge opp til stess og lydprotester- Klart valpis vil være med! Å legge en sliten valp der som synes at nå var det godt å ta pause er noe annet. Og- det er lurt å gjøre det før treningen blir så innmari kul at de besvimer før de gir seg, og de alltid vil mer. Verdifull investering for fremtiden. Selv om vi så klart helst vil ha fokus på treningen og ikke gå tur i byen eller la de leke før vi reiser på trening.
Så lenge valpen ikke er redd for omgivelsene- hvorfor skal den ikke få erfare å bli sliten og bli belønnet for finne roen på egenhånd? Desto tidligere man begynner, desto lettere.

Nye leker

Saueskinnsleker,  og nye gigaballer! Se siden "Leker" i menyen til høyre for mer. lottenordli(at)gmail.com

lørdag 29. juni 2013

Sosialisering og miljøtrening- eller momenter og øvelser?

Jeg synes det er litt rart at mange sier at de ikke trener mot dedt de skal bruke hunden til når de er valper, fordi de vektlegger sosialisering og miljøtrening. Indikerer det at siden jeg har en tre måneders valp som markerer på neseprøver at jeg ikke sosialiserer og miljøtrener? NEI.

Jeg har en valp med mer energi enn konsentrasjon. Etter endt treningsøkt freser han gjerne rundt og leker, eller vi går tur. Simpelthen fordi hvis jeg skal trene til han blir trett så får jeg en møkklei hund, da må jeg nemlig trene mye lenger enn det han har evner til å fokusere på foreløpig.

Det er ikke enten eller. Det er ja takk, begge deler. For miljøtreningen og sosialiseringen har han blitt sliten av. Å gå i byen, å være med i stallen, å hilse på mennesker og dyr- det er sånt man blir sliten av. Ikke å leke noen minutter med litt godis eller en leke. Han er for lengst over sin sosialiseringsperiode (uten at det betyr at habituering ikke vil gjøre noen jobb, han er bare ikke like sensitiv som det de er i sosialiseringsvinduet), men jeg la ikke annen trening på hylla av den grunn, og det anbefaler jeg ikke andre heller å gjøre. Er det slik at man ikke har tid og må prioritere, så prioriterer man så klart det viktigste- å få en hund som synes at det livet dens kommer til å inneholde er kult, men det er ingen regel som tilsier at man må vente med det ene fordi man fokuserer på det andre.


tirsdag 18. juni 2013

Mer neseprøve på Blink

En litt misfornøyd FBkommentar om at fire sekunder var for dårlig ble til at jeg måtte våkne Blink og få noen flere. Sist vi trente neseprøve var 16. Mai der vi la på fremmede lukter på pinnene, og det gikk så på skinner at jeg bestemte meg for å gå videre med noe annet, enn å pirke og henge meg opp i for få ting. Så tok jeg to repetisjoner i går, første repetisjonen var det første han gjorde å velte tlf, neste fikk jeg jo med det som var noe å se?? Men ok.

søndag 16. juni 2013

Videosnutt av Blinks neseprøve 4,5mnd

Jeg gleder meg til å få raskere internett. Uansett, når jeg ser på FB takket jeg for hjelp med andres lukt på pinnende for en mnd siden, så denne burde jeg filmet før. Hadde vært kult å ha tre måneders Blink på video. :-)

torsdag 13. juni 2013

Tester med avstanden

Jeg tester litt. I en kjede glemte vi oss bort gitt, og flyttet en labb i baksitten. Den er fremdeles låst siden det ene benet er låst hele veien- men det var jo ikke det vi ha trent på. Hoppene har fordunstet med energibesparingen, men jeg vurderer å beholde dem likevel. Hva synes dere, ser ikke hopp-bak-sitt litt kult ut? Har noen videoer av det å vise meg?