Søk i denne bloggen

søndag 13. mai 2018

Gode tips til kassemetoden

Kassemetoden er en mye yndet øvelse blant mange hundetrenere, meg selv inkludert. Den har jo så utrolig mange fine "bivirkninger" som gjør noen detaljer i LP mye enklere å få til. Imidlertid har jeg observert at det finnes noen feller å gå i, og noen lure triks å ta med seg som man kan få på kjøpet- om man bare vet om det. Dette innlegget vil nok være mest til hjelp for deg med ambisjoner om smashing detaljer, og som vet hva kassemetoden går ut på, og kanskje har trent den før. Det finnes mange steg-for-steg forklaringer på innlæring og trening av kassemetoden både i skriftlig form og som videoer på youtube. Dette er imidlertid en samling av hva jeg ser at folk misforstår eller ikke har tenkt på når de har trent; og jeg gir deg en oppsummering slik at du slipper å gjøre de samme feilene.

Først og fremst- finn riktig kasse. En liten hund må ha en liten kasse, og en stor hund må ha en litt større kasse. Det skal være plass til begge bena, men ikke så veldig mye mer. Dette er fordi du skal gi veldig mange godbiter og legge masse verdi i en POSISJON. Den skal ikke være tilfeldig i forhold til hvor hunden måtte stå på den store kassen, langt fremme? Langt bak? Litt langt ut fra deg? Den skal være lik, og den skal være riktig. Mer om dette senere. Kassen kan gjerne være litt høyere enn en liten bok eller en musematte, fordi bena fort havner utenfor uten at hunden ser ut til å registrere det helt, ihvertfall ser den ut til å bli mer obs når den "faller" noen cm ned med benet når den tråkker utenfor. Det kan kanskje derimot være en fordel å bytte til noe tynnere når det er på tide å fade bort kassen.

Hålreit! Du har funnet den perfekte kassen til din hund, og nå skal det trenes! Kassetrening handler om PROGRESJON. Du skal ikke beholde den kassen særlig lenge, du vil ikke gi en drøss med verdi i å stå med hunden i front eller skjevt, du vil ha hunden FORTEST MULIG inn i utgangsstilling. Desto flere godiser hunden får for å gå på kassen, desto mer avhengig blir du av kassen. Kassen er bare et lite delmål, men langt  fra hovedmålet med å bruke den. Desto flere godiser hunden får for å stå i fronten din og snurre mens du beveger deg sammen med den, desto vanskeligere blir det å få hunden til å snurre uten hjelpen fra kl. 12 til 6. Kassemetoden handler om rask framgang, og om å ikke get stuck for lenge på et sted. Det er ikke kassen i seg selv som spiller noen rolle, det er i utgangsstilling vi skal gi så mange godiser at kjøpmannen på Joker danser macarena ned kjøttvaredisken sin.

På et eller annet vis kommer hunden opp på kassa, der kommer de fleste kjapt, deretter er det frem med bakbensbevegelser. Det er litt varierende grad av hjelp folk velger å gi. Jeg er glad i minst mulig hjelp, og mest mulig egen tanke hos hunden. Noen velger å gå mot hunden (mot klokka), og belønner hunden for å holde posisjonen i front, de "dytter" hunden unna ved å gå mot den, og siden så flytter den seg så fort fører flytter seg mot den. De ender opp med å bevege seg sammen, på hver sin side av boksen.

Jeg benytter samme hjelpen de aller første klikkene, eller dersom hunden underveis bare faller ut av det og ser ut som et spørsmålstegn "hva var det egentlig vi holdt på med nå igjen"- dette er nødhjelpen. Dette ønsker jeg ikke å bruke så mye- fordi det blir et veldig tydelig miljøsignal som de henger seg fort opp i- jeg får bevegelse når JEG beveger meg. Desto flere godiser her, desto vanskeligere å komme over kneika hvor jeg står stille og hunden fremdeles beveger seg.

Jeg er mer glad i å, så raskt jeg kan, gå over til å hjelpe hunden ved å bevege meg mot den eller inntil den (mot klokka) mens den er opptatt med å gnafse godis i hånda mi (se starten på video nedenfor). Når den er ferdig med å gnafse blir det veldig natulig å snu seg mot meg. Da får jeg bakbensbevegelser- men jeg står stille, og påvirker ikke hunden til å flytte seg i samme grad. Etter hvert står jeg lengre og lengre unna hunden, med samme kriteriene. Voila!

Så har du fått en hund som flytter seg fint med bakbena rundt og inn i utgangsstilling. Dette er tekniske trenergreier som trenes akkurat sånn som du tror. Bevegelse=klikk. Gjenta. Øk kriteriene. Gjenta alt. Innledningsvis snakket jeg om størrelsen på kassen, og posisjonen hunden får når du trener med kasse. Dette er tross alt foten du trener på! Ikke la det være random og tilfeldig hvor du står i forhold til kassen. Det hunden ser opp på da- det er det minnesbildet du legger verdi i når du forer på. Sørg for å stå slik i forhold til kassen at hunden havner i den posisjonen du vil ha den i når den skal gå fot. Ikke stå langt bak og få en hund som har masse verdi i å være en halv lengde foran deg. Eller for langt unna deg, eller skjev eller... Det du belønner på kassa, det er det du tar med deg videre til foten din. Make it count!

For det er veldig raskt I RKTIG POSISJON du skal belønne. Kassen skal være en måte å få hunden til å komme inn i utgangsstilling. Det er først når hunden snurrer helt inn at du skal begynne å tenke på andre ting, som å komme inn i utgangsstiling forfra (klikk og kast godis ut foran deg så er hunden klar til ny repetisjon med en gang, i praksis innkallingstrening uten kommando/stimuluskontroll- vær fremdeles obs på hvordan du står når hunde skal gjøre en innkomst, og hvor tidlig hunden får begynne å snurre- desto tidligere desto større bue og lenger tid), eller at hunden skal bevege seg sammen med deg rundt kassen. Den skal etterhvert helst være limt til siden din, og dine bevegelser skal være miljøsignalet for å henge på.

Det er ikke bare posisjon du får gratis ved å være observant på hva du selv gjør når du trener kassemetoden, men du kan ta med deg en hel rekke rutiner som vil gjøre det veldig mye enklere å få en smashing fot. Hvordan du beveger deg rundt kassen kan bli et veldig sterkt miljøsignal, rett og slett forteller du hunden når du går fot at NÅ kommer det en venstrevending, aktiver bakparten! Ikke gå med små museskritt, i en runding. Gå i rette vinkler, sånn som du kommer til å gjøre i konkurranse. Ingen går med museskritt i sirkler i foten, så ikke lær hunden at det skal se sånn ut heller. Lær den venstrevendinger istedet!

Dersom du har lest hele innlegget nå, så tror jeg du vil klare å relatere noen tips, og se hva som er bra og hva som er dårlig kassetrening på videoen nedenfor. Legg merke til forarbeidet rundt kassen for venstrevendinger på neste klipp, og på siste klippet hvordan det ser ut når jeg da tar dem inn i foten. Jeg viser også fotarbeid på høyre og helt om, disse får du ikke gratis med kassemetoden; men moralen er at dersom du er klar over hvordan du selv fører deg- og fører deg slik hver gang du skal til venstre, høyre eller helt om, så blir det mye enklere for hunden å holde tritt, istedet for at du bare tar av sted uten forvarsel. Det er også om å gjøre å snu på stedet i helomvendingene fremfor å dytte hunden ut i fra seg og gjøre veien rundt veldig lang så hunden blir hengende etter. Tenk også på at i LP skal man gå på rette linjer og i samme spor på tilbakeveien som du gikk frem (etter helomvendingene, man skal så klart adlyde kommandoer om retningskifte)- går du på et annet spor får du trekk selv om hunden i seg selv går til 10. Se bort i fra at min kjære demohund blir litt forvirret av rart fotarbeid og at jeg er ute av posisjon- hun er ikke vant med at det skal se slik ut :-)

Jeg bremser godt opp på videoen, og tar veldig kort steg med "signalbenet", og det gjør jeg i begynnelsen med valpen også, til forståelsen for hva disse signalene betyr er der, og så setter jeg opp farten slik at det ikke blir noen hakkete gange og stopp inni der, men god flyt og normal lengde på stegene (også "signalbenet", som ikke skal være et ministeg- det blir du trukket for)

Er du ordentlig nerd kommer enda et detaljtips; når det kommer til venstre spring marsj så er signalet det samme, men når jeg har forsøkt å holde linjen til benet jeg har pekt med blir det veldig rart og lite flyt. Den beste løsningen jeg har funnet er å peke signalet mitt til hunden som vanlig, og så ikke fortsette med høyre ben på samme linje, men ta et steg til og fortsette på linjen som da høyrebenet lager. Det blir da en liten bue, men mer flyt og ingen hakkete stopp for å klare å holde 90 graders vinkel. LITT bue ser faktisk penere ut!



Skitt trening!




søndag 29. april 2018

Godbit-tips når all mat blir godbiter

Som fersk valpetrener med liten tålmodighet for fulle valpemager, så blir det til at maten trenes for. All maten. Og av og til så vil jeg gjerne stille med litt kraftigere skydds enn tørrfor. Vel, ganske ofte vil jeg det. Og da er det greit å ha noen alternativer som faktisk funker som ålreit hundemat, og som er ålreit å håndtere. Mine to heteste tips:

Vom og hundemat er finfint for som gjerne motiverer pelsballen til et nytt gir, men kan være upraktisk og ekkelt å kline fingrene i. En tube gjør hele forskjellen! Ikke er de dyre heller. Bare ikke glem dem bort i treningsbagen så de blir liggende med vom i.... Favoriserer disse fremfor de mye mindre hundetubene som selges rundt. De er av silikon og nok bedre kvalitet, men disse er utrolig praktiske i håndteringen. Det er lett å regulere hvor mye man skviser ut av gangen. De kan også fylles med leverpostei, lungemos eller andre varianter som er mer eller mindre ålreite som for.
Link til tubene. 

For å kunne ordne ålreit hundemat som kan kastes og som ikke griser for mye i lommene, så har jeg kjøpt en tørkemaskin til frukt og sopp. Den funker utmerket på magert kjøtt (fett blir klissete). Det eneste som er synd er å se hvor lite halvannen kilo kyllingkjøtt faktisk ender opp med å bli etter tørking. Om du tørker leverbiter så stålsett deg for stram lukt i hele huset i tre dager... Ellers OK!


Denne er jeg veldig fornøyd med, man får varianter ned i et par, tre hundre kroner.

onsdag 25. april 2018

Lydighetsvalpens ABC- mine favoritt konsepter

En ting er sikkert, jeg har alltid trent hund, blogget og holdt kurs fordi jeg har syntes det har vært utrolig moro og givende. Den dagen det ikke var gøy- da la jeg hund på hylla. For godt tenkte jeg lenge, men en dag bare boblet hundetreneren i meg til overflaten og lot seg ikke styre. Det ER SÅ GØY å trene hund! Eller rettere sagt, å ha fremgang i hundetreningen. For hjelpes så frustrert en kan bli når ting ikke fungerer, det å kalle møkka-treningene gøy er vel kanskje ikke helt innafor.. Nå er det jammen meg liv i hundetreneren, og det blåser også liv i bloggeren. Det er et ordtak som går i denne duren; det hjertet er fullt med renner munnen over med. For tiden er det VALPETRENING!

Hvordan lager man egentlig en lydighets hund? Hvor begynner man, på en lang reise mot 320 kontrollerte poeng? Dette innlegget handler ikke om renslighetstrening, hverdagsinnkalling, lekutvikling eller sosialisering. Vi vet alle at dette er opplagt, tidkrevende og nødvendig jobb når det nye familiemedlemmet kommer i hus. Dette handler mer om hva du velger å bruke måltidene på. ;-)

Det er mye som skal i boks. Hva en velger å begynne med er kanskje ikke så nøye- valpen skal lære å lære. Noe av det første jeg begynner med er gjerne interesse for en kasse, for å lage en utgangsstilling, innsitt, posisjons-awareness bakpartskontroll ved venstre marsj og rygging. Det er ikke rent lite en får ut av den kassa! Alle valpene jeg har trent begynner litt somlende med interesse for kassa, de lærer på veien at klikket betyr at belønning kommer, og når de skjønner det, at det er de som kan kontrollere herligheten, da setter de plutselig inn et fantastisk engasjement, og derfra går det i 110. Jeg liker også tanken på at utgangsstilling er det hunden min har kunnet aller lengst her i livet, faktisk nesten hele livet. Det er ingen dårlig default atferd å ha i ryggmargen.

Det er vanlig å tenke at man ønsker en hoppende glad hund, masse intensitet og symptomatisk begeistring når de lukter lunta av trening. Og jeg er helt enig i at det er det som ser best ut som sluttresultat; en hund med hevet hale og forventningsfulle øyne som svever gjennom programmet med brå bevegelser og ekstrem grad av presisjon. Det er ikke en sideforflytning eller vending som ikke er trent i detalj! Men å kjøre full rulle med valpen hele tiden- det har jeg funnet uhensiktsmessig. Det har blitt enda klarere for meg nå som jeg har valp som er mer intens enn noen av de forrige. Det å benytte seg av at valpen er søvnig, at den begynner å bli god og mett, at den er sliten. Man kan kanskje få litt latens tid- men gud bedre, de tenker seg så godt om at feil blir det ytterst få av. De kaster ikke bort en kalori mer enn de må i et slikt modus. Hvor lett er det å trene frysmarkering med en hund med fyr i ræva? Bli? Noe som helst med presisjon? Lydighetstrening i min regi innebærer ALLTID betaling for jobben (in the end at least), frivillig atferd (jeg ber ikke hunden om noe i lydighetstrening, den ber meg!) og GLADE hunder. Men en mett og sliten hund trenger ikke være mindre positiv trening, eller mindre lykkelig av den grunn. Det er bare veldig mye mer hensiktsmessig å bruke visse modus til en viss trening, og det er ikke dumt å skape et minnesbilde av dette moduset tidlig. Særlig når en ser tendenser til at valpen har litt vel mye sprut. Har du en hund som er vanskelig å gire opp og få til å juble så er det så klart ikke dette avsnittet du skal ta med deg videre- vi må jobbe "mot" genetikken. Er hunden lav så må den jobbes mer opp, og omvendt. Jeg innbiller meg faktisk at de fleste som er nerdete nok til å følge med her har en interesse som gjør at de har skaffet seg lett motiverte hunder. Hunder som ligger et eller annet sted mellom "må dras litt opp" og "må dempes litt". Så gjør en tilsvarende mye trening på det området hunden ikke er naturlig sterk. Og det at de fleste sportshundene ligger ganske balansert og ikke er ekstreme til noen av skalaens ender, det gjør at de kan både jobbes opp og ned til en eller annen grad- som nettopp er det et lydighetsprogram består av. Full fart- og fullstendig ro, av og på, på sekundet.

En annen greie jeg får med på kjøpet ved å kjøre liiiitt for lange økter, og får en liiiitt for sliten valp- det er at den slapper av når den kan. Og det er når jeg putter den i buret etterpå. Buret, hvor den skal ligge i dagesvis på internasjonale utstillinger med ventetid lang som et vondt år før det er din tur. Å ha en hund som slapper av i en slik setting er gull. Det er en grunnferdighet om man kan kalle det noe slikt, som jeg gjerne vil ha inn tidlig. Man kan kanskje ikke holde på konsentrasjonen oppe på frivillig atferd, mett mage og slitne ben så lenge at valpen blir så sliten at den kollapser i det den treffer buret. Men å trene sliten, og deretter være i omgivelsene så lenge at valpen virkelig er sliten- det er innafor. Det gjelder uansett om valpen viser at den er sliten, eller om den blir spinnvill av å være sliten. Tinka er av sistnevnte sort så langt, og det er nesten komisk å se hvordan hun går fra å være tazmansk djevelrotte til å flate ut i det buret blir lukket.

Så fort valpen snurrer på kassa så er jeg godt fornøyd. Valpen har lært at vi kommuniserer, og at dens egen atferd er utløser for belønning. Så nå er det bare å finne ut hva som løser ut alt det gode her i verden! På tide å bli kreativ. Å trene på en ting kan fort bli kjedelig- jeg ser at jeg kan kjøre mye lenger sammenhengende økter der atferdene blir variert (miljøsignalene må være tydelige i disse settingene, ikke ren frishaping som bare blir dårlig gjort i en og samme økt). Ikke glem kontakt/fokus, helt fra den spede start på kassen. Dette settes på sår fort som bare mulig, og jeg bruker gjerne strategisk beløning her siden de ikke skjønner bæret og er så ferske når de aldri har gjort noe før. Fot ER fokus, man skal ikke gå et eneste skritt uten fokus og ikke reagere. Fot = Fokus! Alltid!

Ganske på løpende bånd kommer det flere grunnferdigheter på plass. Frysmarkering (ypperlig med litt nedpå valper). Dette er hva hele neseprøven min bygger videre på, og frysmarkeringen går over på pinne så raskt det er bra nok. Derfra til å selektere blant flere er det piece of cake, og jeg får ingen tygg, ingen frustrajson som fører til sprutende pinner.

Omvendt lokking: denne er stor og brukende til så veldig mye: denne vil jeg ha BRA. Denne skal ikke være en kvalitetssikring, den skal ikke være vanskelig i det hele tatt; den skal være en hjelp- som er bare litt bedre enn vanlig lokking. Omvendt lokking betyr ganske enkelt FRYS! Om det er i luften i hoppet/hoppstå (som blir til innkalling med stå), om det er med apporten i munnen (hold og ikke tygg), om det er ved bli-trening, om det er ved posisjoner under marsj... Denne kan brukes til så utrolig mye, denne vil jeg ha i orden. Hunden skal fryse momentant i posisjon, og ikke bevege en muskel. Det som blir veldig enkelt er at ved feil, tygg, labber, forflytning- så FORSVINNER godisen eller leken i handa mi. Gjerne bare en brøkdel av et sekund (tenk, det er mer enn nok, å putte belønning i lomma og bikkja i bur har lite med feiling å gjøre), men jeg fikk markert at det skjedde noe som førte til at belønningen kom bittelitt lenger unna. Den kan brukes rett foran nesa, eller på 20 meter om hunden flytter en labb- omvendt lokking er et tydelig kroppsspråk, og det betyr det samme uansett hvor langt unna du står. Å dra frem omvendt lokking på godt trent hund som for eksempel skulle ta et tygg, blir en påminner og får hunden i riktig modus på et blunk.

Labb på target: hva kan denne ikke brukes til? Brukes til fremadsending til intet, evt. til ruta, som evt. target for momenter i innkalling eller som "fot-låser" i avstanden. En target er også et slikt vektøy som gir deg mange valgmuligheter. Og det liker vi!

Holde fast: gjerne i kombinasjon med en badass omvendt lokking, men det er lenger opp på ferdighetsstigen. Bare det å skjønne at man får belønning for å holde i munnen, plukke opp. Her tenker jeg, ihvertfall med den typen hund jeg liker å trene: apport er ikke bare full rulle og hals over hodet. Apport er holde fast. Apport er å klare å være kald nok i hodet til at de velger riktig side på dirigeringa. Det er å ikke løpe så fort at de glipper apporten i opptaket, og sklir forbi. Det skal være ryddig- både å se på og mellom ørene på hunden. Og så skrur man bare opp tempoet og holder på tempokriterier (OG detaljkriterier) når detaljene først er på plass. Mine hunder har aldri vært noe problem å sette fart på: men det er vanskeligere å være presis og få med seg detaljene når hjernen går i 110. Jeg vil ha presisjon først, og deretter fart. Jeg opplever at i et roligere modus så får de faktisk med seg mer av atferd-konsekvens, de blir mer bevisst på hva de egentlig gjør, enn når de er veldig høye. Har du en hund som har vanskelig for fart og intensitet (og da mener jeg vanskelig, kan du dra opp hunden så den blir tullete så har du verktøyet du trener, har du det ikke bør du vurdere å trene apporten med høyere intensitet i stedet), er dette nok en gang et avsnitt du bør vurdere hvovidt passer for deg. Det er lykken med hundetrening: så mange individer, så mange verktøy! Å finne den beste matchen er det som gjør en god hundetrener.

Løpe rundt: er noe lydighetshunden gjør igjen og igjen. De løper rundt kjegler, eller kanskje til, på target. Jeg er ikke glad i å bruke kjeglene i seg selv som "til-target" (fordi de sakker for tidlig og gjerne stikker frem/ned nesa), ei heller target (fordi det er en omvei) men at kjegla er en gjenstand de skal gå ut i fra (den er der jo alltid!) og løpe rundt- så de ikke sakker av men er på vei videre. I sirkus er jo dette åpenbart. Det som er fint med denne er at du fort kan få på avstand, du kan jobbe med valpen langt unna deg og ikke bare inntil deg. En tommelfingerregel er å aldri legge press på ut-øvelsene før en har gira hunden opp på dem. Å la dem løpe ut og kanskje kjenne på noe "ekkelt" der ute legger en demper på moroa. Det er ikke bare bare å både løpe fort OG tenke! Så hvis de lærer å tenke og forstå først, og deretter kan man skru på galskapen- når den verste tenkinga er unnagjort. Det jeg legger på med en gang er signaler/cues, halsbåndtak og lyd som bringer hunden rett i riktig modus. Veldig kjekt å ha når hunden sitter i utgangsstilling i konurranseringen, en liten lyd før øvelsen starter, og hunden sitter som en spent fiolin, klar for å spurte av sted. Jeg opplever også at cues demper gjeting på borderene.

Et av mine heteste valpetreningstips er å IKKE GLEMME KJEDENE! Det er jo det hunden din skal bli rå på? Det er ikke det siste du skal trene før start, jo før du starter jo bedre. Detaljer er en ting, men oppgaven dens blir å jobbe lenge, sammenhengende. Tinkas første var to skritt fot og en venstrevending. Det trenger ikke være komplisert og voldsomt! Det skal bare være vellykket. No pressure!

Et annet undervurdert prinsipp som blir mye syndet mot: IKKE belønn på slutten av øvelsene! Dette er noe du gjør under innlæring når du kjeder sammen øvelsene, men det slutter du med så fort det sitter sånn tålig. Det er bare du som vet når poengberegningen slutter og begynner, ikke hunden. Belønningspunkter, altså forventning til enkelte steder, som avlevering etter apporten, holdt etter ruta osv. er ris til egen bak, og regelrett negativ straff til hunden din i konkurranseringen. "JIPPI nå kommer belønningen" "Å nei, det gjorde den visst ikke... sukk". Gang den tanken med 10 øvelser i løpet av et program så har du en ganske effektiv avlæring av at det er kult å konkurrere ihvertfall.

Det er ikke sånn at noe ALLTID må være sånn, eller sånn. Atferd, og aktivitetsnivå er ikke statisk, og det er veldig lett å påvirke. Litt misfornøyd med at hunden travet ut til ruta i dag- men den hadde tross alt en times løpetur og seks lydighetsøkter før i dag. Det er ikke sånn at jeg da har ødelagt ruta. Den er antagelig like fin igjen i morgen- men jeg vet at jeg mangler fartskriterier. Og de må på plass før jeg kan vente at hunden skal ligge tre timer på fly, to døgn på hotell og deretter løpe raskt til ruta som siste øvelse i VM i 30 varmegrader. Moralen er, når ting går dårligere enn hva du hadde forventet- så er det bare å fikse på det!

Valpetrening skal være MORO. Her er det høye hyl, vill leking av en engasjert fører, og HØY belønningsfrekvens som gjelder. Vipps. Med disse grunnferdighetene som er mine favoritter har vi plutselig verktøy til å trene veldig mange momenter og øvelser. Et kjempegrunnlag for lydighetshunden!


fredag 20. april 2018

Valpetrening- man får trent så lite... Eller..?

Im back! Takket være noen venner, som jeg tror kanskje hadde planlagt dette bittelitt.. Jeg skulle bare "hjelpe til litt" og vips så var jeg tilbake i boblen min, og kjente hvor godt den hansken passer, hvor godt rushet er for hvert eneste lille gjennombrudd, hvor utrolig kult det er å kunne kommunisere og samarbeide på tross av art og språk. Herregud, jeg elsker jo hundetrening! For de som ikke har vært innom Facebook siden min, så la jeg ned alt, hundetrening og kurs for tre år siden, og har ikke trent siden. Før nå..

Tinka!

Så sitter jeg her, på dag 2 som valpeeier, og haaaar såååå lyst til å trene.... Men dette er ikke som de øktene jeg hadde sist, da jeg og Valpis forberedte oss til VM for å si det sånn. Dette er pyttesmå miniøkter, og jeg hadde nesten glemt at valper- de kan faktisk ingenting. Ingenting flyter, ingen rutiner, bare vims og vas. Og så blir den lille magen så himla fort full! Og så tar det så kort tid før tunga henger som et slips, og beina bare sklir fra hverandre på gulvet, og der ligger valpen som en annen frosk. De virker rett og slett bare ikke så lenge av gangen. Og så sitter jeg her og er treningssyk.... Har jeg malt et bra bilde nå?

Men så tenker jeg. Tenk på alt det valpen har blitt presentert for. Bare for å ta det å leke, og ikke tenke på ny familie, nytt liv, bilkjøring, bur, trapper, besøk osv.

Å ta alle leker som blir presentert. Med presentert så er det ikke noe nazi-rekke frem; bit på denne! Men at alt som blir presentert som noe å leke med, med lekelyder og jaging; det er faktisk noe vi kan leke med! Noe har pels, noe er hardt, noe har ball, noe har tau, noe er stort, noe er langt, noe er lite og noe piper. Av og til vil det faktisk bli en kongle, eller en kvist jeg brekker av i mangel på noe annet, eller jakkearmen min. Vi kan leke med alt! Vi skal ihvertfall gjøre så godt vi kan for å at det skal bli realiteten.

Gripe- langt inne og holde hardt. Dårlige bitt løsner fort og da mister man jo leken!

Dra og legge vekten bakover- for da vinner man!

Begge de to siste er for å aktivisere hunden mest mulig. Valpen skal ikke være en død ting som henger i andre enden av leken mens du er den som drar. Det skal være motsatt. Og når det blir sånn så vet du at valpen er sliten og at det er på tide å gi seg for denne gang. Desto mer kraft man får ut av hunden i leken, desto mer stresshormoner utløses, desto større rush får hunden- desto bedre belønning og verktøy har du som trener. Man begynner oppbyggingen allerede nå!

Bytte leke- komme tilbake- verdi i lek og ikke bare i gjenstand. Istedet for å være egovalp som stikker av for å makulere leken så ønsker man at valpen skal komme tilbake for å leke mer- det skal ha høyere verdi å leke med deg enn å leke alene. Det krever litt erfaring (fra hundens side), og innunder her kommer bytting fra den ene leken til den andre inn, og det faktum at du er den som gir leken liv. Det er alltid gøyere å være inne hos meg og leke, enn det er å ligge under bordet eller i en grøftekant og gnaske på en leke alene. Selv om det ga noen egopoeng å vinne, og de ga alt for å klare det. Klart man blir stolt da! Feire sammen med hunden! Dette er for øyeblikket work in progress her i huset, og vi har en bit igjen.

Halsbåndtak og lyder som cues på stress. Disse lydene er perfekte å ta med seg i fartsøvelser som momentrutiner. En liten lyd, så har man plutselig en fiolinstreng ved siden av seg! Det gir bra fart til ruta det.

Bare det faktum at (nesten) alt er lov og at alle hemninger farer. Man trenger ikke ta hensyn til intimsoner, det er kult at et stort menneske dundrer rundt deg og hyler og skriker. Jeg har faktisk skremt hunder som ikke er vant til den type lek når jeg ikke har tenkt meg om og gjort som jeg pleier. Kurshunder har sett ut som om de har kommet på freakshow. Egentlig noen kursdeltakere også.

Når jeg tenker etter så har jeg egentlig ikke lov til å være utålmodig. Læringskurven på dette nye livet er så bratt, og en greit grunntrent hund kan så mye man ikke tenker over, ting som gjør videre trening mye enklere. Jeg skjønner godt at folk kan bli frustrerte når de kommer med type klasse 2-3 hund, og mangler litt her og der, og jeg vil gå laangt tilbake for å fikse på noe grunnleggende, som vil fikse problemet. Ikke kult å trene frysmarkering når hunden har en elite-neseprøve med pirk. Men det er pirk som skiller poengene, og det er grunntrening man bør gjøre før man setter sammen øvelsen. Så slipper man det pirket i ferdig øvelse som trekker deg fra 9,5 til 8! Vil du ha 10 har jeg ingen andre gode råd og quick fix enn å faktisk lære hunden hva den skal (og ikke skal) gjøre. Det tar litt tid, og man må begynne der hvor forståelsen er mangelfull. Det får bli et annet blogginnlegg. Akkurat nå skal jeg pirke i den sovende valpen min og spørre om hun har lyst til å trene. ;-)

onsdag 16. mars 2016

Feil, eller ikke?

På facebook har en artikkel om feiling eller ikke feiling av hunder fått mye oppmerskomhet og mange delinger. Jeg stiller noen store spørsmål ved den. Jeg er superglad i ny forskning, og jeg elsker å holde meg oppdatert på alt det spennende flinke folk rundt om i verden finner ut av. Men jeg er svært kritisk til mine kilder, og det oppfordrer jeg alle som skal benytte den nyervervede kunnskapen i sitt undervisningsarbeid å være.

Det første som slår meg er at innholdet i artikkelen ikke stemmer overens med mine observasjoner som trener. Jeg slår opp Psychology Today som har postet artikkelen og denne er ikke listet som et vitenskapelig publiseringsverktøy , noe som gjør meg enda mer kritisk. Her er det noen som synser, og som ikke backer opp synsingen med forskning.

Forfatteren forteller om samtaler med Skinner, og jeg kjenner at jeg ble kjempemisunnelig! For en mulighet! Men etter å ha lest artikkelen så føler jeg at noe skurrer.

Jeg leser: Every time you reward an animal for doing the correct thing you strengthen that response and make it more likely that it will occur again. But signalling to an animal that it is wrong makes that very signal a kind of punisher. And the truth is that animals want to avoid anything associated with any situation where they might get punished.

Eller på norsk: Hver gang du belønner et dyr for å gjøre riktig styrker du den responsen og gjør det mer sannsynlig at det vil skje igjen. Men å signalisere til et dyr at det er feil gjør dette signalet til en slags straff. (Så langt er vi helt på lag, jeg og Skinner). Sannheten er at dyr vil unngå alt som er assosiert til hvilken som helst situasjon hvor de kanskje vil bli straffet.

Men den siste linjen blir vanskelig for meg. Et feilsignal er ikke en positiv straff, den er en negativ straff. Akkurat som det er å stoppe når hunden drar i båndet. Vil hunden slutte å gå på tur fordi den blir negativt straffet? Vil jeg, når jeg får bot fordi jeg kjører for fort eller uten bilbelte- slutte å kjøre bil? Eller blir atferden "kjøre for fort" eller "kjøre uten bilbelte" straffet? Om jeg hadde tygget tyggis samtidig, hadde det vært sånn at det hadde vært mindre sannsynlig at jeg tygget tyggis i fremtiden, siden jeg fikk bot når jeg gjorde det? Er det sannsynlig at hunden vil skygge unna en treningssituasjon fordi den blir negativt straffet for enkelte atferder i den treningen?

Det å skille mellom positiv og negativ straff er essensielt. Veldig essensielt. Det å forstå HVA som blir negativt straffet er også essensielt når man feiler hunden. Det gjør den IKKE før den har vært med på leken en stund.

Det man gjør med en hund som ikke har forstått spillereglene for feilsignal er som i alle andre tilfeller: en spasertur på ekstinsjonsburst-kurven. "Nei, det virker ikke, hunden tilbyr bare andre, ting" eller "hunden ble bare helt banans og klarte ikke noe". Så klart. Det er nettopp hva ekstingsjonsburst-kurven ER. Feiling er ikke magisk, feiling er en negativ straff.


Reglene er som følger: BELØNNINGEN MÅ VÆRE MER VERDT ENN ARBEIDET.


Så enkelt som det. Er hunden villig til å hoppe 31 ganger over hinderet for en kong så kan du feile 30 og belønne 1. Dette ser man også i forsøk hvor man ber duer hakke for mat. Grensen deres går der hvor arbeidet koster mer kalorier enn belønningen. Fantastisk, hva? Så, hva er din hund villig til å gjøre for belønningene dine? Moralen er- vi skal ikke belønne EN riktig utførelse av atferden, vi skal også i den ene riktige betale for innsatsen i de foregående forsøkene. Jeg har observert 49 feilinger av 50 forsøk på malle. Dette reflekterer hundens verdi i belønningen, og har så klart sammenheng med hvor mye arbeid en utørelse koster. Jeg tror ikke den samme hunden hadde løpt 49 kilometer med rundering på 1 figurant. Er du i grenseland hva feilinger og kvalitet på belønning angår så se etter utsatte starter. Begynner hunden din å drøye ut før den begynner å tilby igjen etter å ha fått belønning er du på grensen. Alt henger sammen. Er hunden trett koster utførelsen mer enn den gjorde da den ikke var trett. Derfor holder kanskje ikke samme belønningen på slutten av timen som på begynnelsen av timen. En trett hund har kanskje ikke superlyst til å leke enda mer? Utførelse henger alltid sammen men forventning om konsekvens. Og hvis hunden forventer a eller b, hvor mye frister det på denne repetisjonen, og hvor sannsynlig er det at det faktisk kommer noe? Dette er matematikk- som man som hundetrener må ha følelse for om man skal feile. Følelse er kanskje ikke et godt ord å bruke, men jeg bruker det likevel. For regnestykkene blir annerledes for hver treningssituasjon, og ikke minst hver repetisjon. Og det er kunsten å oppfatte hva det er som gjør at regnestykket blir annereledes her og nå som avgjør om du får riktig svar på regnestykket ditt. Her kommer dagsform, interesse av den gitte belønning, temperatur, sult, tørst, forstyrrelser, forventinger osv osv osv inn i bildet. Har lyst til å legge på fem osv. ekstra, men jeg tror budskapet er formidlet. Henger dere på så langt?


Man kan bruke feilingen til å oppnå to ting: kjøre hunden opp og få mer intensitet og fart i en atferd ( man belønner på vei opp i eksingsjonsbursten og skaper en klassisk betinging mellom stress og signal) eller man kan kjøre hunden ned i aktivitetsnivå fordi man har feilet så mange ganger at hunden begynner å gi opp. Å balansere her, å klare å se at hunden daler- men ikke kjøre det så langt at hunde faktisk snur ryggen til og går krever to ting. En hundetrener som er svært god til å lese hund, og en hund som faktisk har arbeidsevner som tillater den å prøve igjen når ting butter imot. Det er slettes ikke alle hunde man vil ha fremgang av å feile.


Jeg har som følge av disse observasjonene to feilsignaler. Den ene får hunden min til å øke i stress og gire seg opp- ergo får jeg mer intensitet neste repetisjon, og en hvor hunden daler sporenstreks. I likhet med at den ringkloke hunden kan dale så fort den kjenner igjen konkurransesituasjonen kan den dale på signal. Prosessen er nøyaktig den samme, forskjellen ligger kun i hva det er som gjør at de oppfatter at her er det ingen belønning å hente. En lyd i øret, eller synet av ringbånd? Same, same, but different.


I begynnelsen kjører man gjerne feilsignal på ting hvor man vet man vil få noe å belønne dersom hunden bare hadde vært to hakk mindre stressa. Søket i neseprøven for eksempel, i brytingen mellom kriteriene "høy fart ut" og "rolig søk". I begynnelsen blir det nemlig gjerne "høy fart ut og og søke så pinnene spruter". Eller at hunden bryter kontakt fordi det kastes ball. I situasjoner hvor ting ikke fungerer fordi hunden min kjører for høyt regulerer jeg med nedadgående feilsignal. I situasjoner hvor jeg vil sprite opp ting fordi hunden min ikke er høy nok, for eksempel der jeg vil at hunden skal løpe ENDA fortere til ruta neste gang, så feiler jeg med signalet jeg bruker på oppadgående frustasjonskurve.


Jeg opplever at dette virker i praksis, men jeg ser at noen kanskje vil stille seg etiske spørsmål om hvorvidt det er greit å bevisst utsette hunden for frustrasjon i treningen. Jeg tenker at kan man lære hunden å gå pent i bånd så kan man også lære den feilsignaler.

For så fort hunden har forstått reglene omkring feil og hva de betyr, når du har fått en feilinsklok hund - så opplever jeg i praksis at jeg bare behøver å feile EN gang for å få endring i en allerede etablert atferd.

Kanskje noen vil dele tanker om feiling og hva det gjør og ikke? :-)
 


lørdag 21. november 2015

Kuling- lets get started!

Okay. Tidenes set-back i sommer, og ingen trening på noen av oss. Kuling er noen måneder fra et år, og kan like mye nå som da han var tre måneder. Klart, det er mer enn gjennomsnittsvalpen, men det er veldig langt unna landslaget som toåring.

Det som er så sinnsykt bra nå, er at jeg har fått noen økter på kjøkkengulvet, og jeg kjenner at himmel... Det er så vanvittig moro å trene hund. Det er faktisk i hver eneste centimeter av meg. Jeg ELSKER å trene hund! Så selv om det ikke er mer enn litt småtrening innendørs, så er noe i meg vekket til live. Jeg har aldri trent hund av plikt, fordi jeg har en hundeskole og skal bevise hva jeg kan gjennom meritter, jeg har trent hund fordi det har kriblet i meg om jeg har latt være. Nå har jeg bevist en hel del. Nå blåser jeg fullt tidspunkter og planlegging. Nå skal jeg gjøre akkurat det jeg har lyst til- jeg skal trene hund fordi det kribler. Mest inne på kjøkkengulvet i vinter. Ikke på grunn av noen eller noe annet. Jeg vet at jeg kommer til å få frem veldig fine ting på denne hunden, og jeg vet at det kommer til å krible etter å vise dem frem etter hvert. Jeg vet hva jeg er god for. Jeg ser hva Kuling har liggende under panseret. Men akkurat nå skal vi bare kose oss :-)

Det som er fint er at nå er vi på scratch. I går lærte vi hold apporten, type. Så nå kommer det en del blogging om innlæring.

Hundetrenings-ånden er tilbake! Jeg er hel! :-)

lørdag 11. juli 2015

VM gikk fløyten

Det har vært en del spekulasjoner og mange spørsmål omkring hvorfor vi ikke var med til VM i Italia i år likevel. Her er greia. På landslagssamling skjedde det som ikke skulle skje. Valpis har en del forsvar i seg, og jeg antar at han lå i buret og føkket seg opp på en annen hannhund et lite stykke unna. Inne i et telt ble det en trang situasjon, og på min frikommando ut av bur så hopper han rett i hodet på den andre hunden. Det var jo ikke helt det jeg hadde sett for meg. Det ble ikke hull eller sår, men mye lyd og forskremte tilskuere til to hudner som kommer trillende ut av teltet, den ene med tenner på stilk og den andre som helst bare ville tusen mil bort. Det varte tre, fire sekunder? Det kostet oss VMplassen, og startnekt. Sørgelig historie for alle involverte.

tirsdag 21. april 2015

Valpis er en VM-hund!

Flotte lille store Valpisen min. Med delt førsteplass på rankinglisten har vi kvalifisert oss for VM i Torino 2015. Vi ligger LITT foran tidsskjema- men en snusfornuftig arbeidsnarkoman gjør skam på anslagene mine. Han er fra snute til haletipp helt fantastisk! Tre ganger hurra!

Dette er et eventyr- og jeg klyper meg stadig litt i armen. Men Valpis dundrer på videre uansett hvor hardt jeg klyper- så jeg har bestemt meg for å lene meg tilbake og enjoy the ride! Det er jo DETTE vi har jobba for! Landslaget! Verdensmesterskapet! WE DID IT!

onsdag 15. april 2015

Nytt sølv på siste uttaksstevne- delt førsteplass på rankinglisten til VM!

Wohooo! Jeg kjenner at jeg er positivt overrasket over hvor raskt han har hevdet seg- jeg vet han er en eksepsjonell hund, men han er likevel bare 2 år og 2 mnd. Moden og utrolig lett å jobbe med. Han ligger ikke høyt og ikke lavt (eller egentlig begge deler?)- han former seg som leire, til alle modus. Blink er et eventyr. Så glad jeg er for at jeg får være en av hovedpersonene!


 

tirsdag 7. april 2015

Konkurranseresultater og valpetrening!

Jeg får stadig dårlig samvittighet av å tenke på bloggen min. Det som er så bra- det har kommet et nytt familiemedlem i hus, og han har en masse læring foran seg. Når jeg får fanget dette på film må det jo hurra-meg-rundt bli noen blogginnlegg!

For de av dere som husker dette blogginnlegget, her kommer ny demonstrasjon, denne gangen med Kuling i hovedrollen! Enjoy :-)

Ellers har det gått ganske bra for oss på konkurransefronten, og vi ligger nå som nummer fem på rankinglisten til VM, etter en andreplass forrige uttaksstevne med. Etter en kjedelig lang sykdomsperiode hos både meg og barna så har det blitt skralt med trening, men denne uken stepper vi opp og finner formen foran siste uttaksstevne til helga i Stavanger. Nok en gang, tenk at vi bare har hoppet opp på dette nivået- og jeg GLEDER meg til å gå!! This will be awsome, guys! Minner om how-to-find-awsome-faktor-seminar i mai, fremdeles noen få plasser igjen. :-)

torsdag 19. februar 2015

Mental trening


I morgen er det duket for avreise til Bø. Det er så fantastisk godt å kunne slippe vondt i magen og klo rundt brystet når jeg skal konkurrere. For sånn var det før! Nå gleder jeg meg til å inn i ringen, og gru-gleder meg til å få resultatskjemaet etterpå. Det har vært en så positiv forandring, og jeg er så utolig glad for den! Jeg husker en kommentar jeg fikk en gang, før jeg skulle inn i ringen. «Det bare oser sånn negativ energi av deg, her vil ikke jeg sitte!». Jeg ble litt målløs. Men skjønte så klart konseptet. Jeg VAR nervøs. Jeg kunne ikke gjøre noe med det at the time. Men jeg skjønner jo at dama ikke hadde lyst til å bli dradd ned på mitt nevrotiske nivå før hun skulle konkurrere.

Å gå sånn, gjerne i mange timer før du ankommer konkurranseplassen er ikke bare ubehagelig, for meg gav dette stresset utslag i fysiske plager. Da jeg begynte min karriære kunne jeg banne meg på et knekk i immunforsvaret. Jeg ble alltid syk, eller fikk munnsår rett i etterkant av en konkurranse. Herreligfred så tåpelig innstilt hjernen min var.. For en helt alminnelig LP3, i en lokal hundeklubb, med en million sjanser til for å ta opprykk. Jeg betalte til og med for det! Snakk om selvdestruksjon. Jeg spurte meg selv flere ganger, i ramme alvor, om jeg var psykisk syk som holdt på med dette. Lå det en liten selvplager i meg, eller hva? Hvorfor i alle dager utsette seg selv for dette?

Så hvorfor er det ikke sånn lenger? Jeg tror det er tre svar på det spørsmålet. Den ene er at jeg etter hvert har gått flere stevner. Den andre er at jeg fikk erfare at det går ikke alltid bra. Noen ganger går det skikkelig dårlig faktisk. Det eneste som er sikkert er at det går som det går! Den tredje, og viktigste tingen, som fikk meg til å innse punkt to, var et kurs jeg gikk i mental trening. Oh, yes, jeg er tilbake på NLP-kurset som M. Egtvedt kommer hit i mai for å holde for oss.

Jeg tror dette er et kurs man ikke aner hvor bruk man har for før man har gått det. At hjernen spiller en grusomme spill, som for eksempel at jeg stresset meg opp til de grader at jeg fikk feber i etterkant, for noe så teit som en LP-konkurranse. Og det gjelder ikke bare nervøsitet, og det gjelder ikke bare hund. Det gjelder alle aspekter i livet ditt- om du ikke er bevisst på hva hjernen gjør og hvordan underbevisstheten din fungerer så vil den løpe ukontrollert av sted meg deg som uvitende passasjer. Jeg trodde faktisk at jeg var ganske god på dette med selvkontroll og det å kunne kontrollere tankene mine. Think again! Nok en felle. Jeg hadde nok ikke meldt meg på dette kurset om det ikke var en, min første, instruktørsamling med Canis Hundeskole. Jeg er SÅ glad for at jeg gjorde det!

Jeg har gjort det så mye bedre på konkurranser etter NLP-kurset langt inne i Sveriges dype skoger. Jeg har fått en helt annen innstilling til mine oppgaver, og hvordan man skal- og ikke skal- tenke før, under og etter en konkurranse. Andre ting den har hjulpet meg med er dette med kurs og seminarer, forelesninger og teorileksjoner. Jeg synes det var fryktelig ubehagelig, og det førte til en voldsomt forberedelse- og overdoing it. Jeg kjørte valpekurs som gikk rett over hodet til folk, de hadde ikke sjans til å holde tritt. Det var valpekurs for atferdsvitere! Heldigvis innså jeg at de spørrende ansiktene hadde en betydning og klarte å tone ned til et forståelig nivå etter hvert. Jeg har fått en helt annen ro før eksamener, og karakterene mine har blitt bedre, med nøyaktig samme innsatsnivå. Teorileksjoner er nå min «spesialitet»- og det jeg gleder meg aller mest til, teori-nerden som jeg er. Tenk at hjernen min satt sperrer på det jeg egentlig er god på-teorien bak hvorfor jeg trener som jeg gjør!

Trykk her for å lese mer om NLP-kurset som går 9-10 mai 2015. Unn deg selv en helg full av aha-er- det er fremdeles noen få ledige plasser igjen for deg som ikke enda vet hvilke sperrer du har lagt på deg selv!

tirsdag 13. januar 2015

Badass-Valpis!

Ååååå, for en hund jeg har! Han har enda ikke blitt to år, 295 poeng og seier! Daaaawg!

torsdag 1. januar 2015

The greatest of them all- tanker om innlæring av fot


The greatest of them all…!

 
Vi snakker så klart om foten. Den vil bli bedømt igjen og igjen gjennom programmet, og kan om den er dårlig gi mange minuspoeng. Jo flere poeng en øvelse kan gi eller ta fra meg, desto mer jobb vil jeg legge i den øvelsen. Hopp over hinder LP2 og tannvis LP1 er ganske ubetydelige om man sikter på elite, og er eksempler på øvelser jeg ikke vil disponere for mye treningstid til. Men foten, fra LP1 til elite, den kommer til å følge meg, og bety mer og mer mer ettersom vi avanserer i klassene. I elite blir foten bedømt i fot, Z, ruta og det gjør også noe med førsteinntrykket og helhetsinntrykket når man bruker fot som transporter og i innganger.

Først av alt ser jeg på hunden foran meg. Alle hunder kommer med en genpakke, og det er den vi må gå ut i fra når vi skal belønne. Har jeg en kvikk hund som lett stresser og kaver, eller en treg hund med store, langsomme steg? Det er dette som forteller meg hvordan jeg skal belønne- som igjen bestemmer hvilket aktivitetsnivå jeg ender opp med. Er hunden heit bør jeg kanskje tenke på tørrforkuler og rolige hviske-belønninger, er den treg gasser jeg på med leker og aktive belønninger.

Foten er en sammensatt øvelse. Man skal konsentrere seg lenge, uten å kjøre så høyt at det blir rotete. Den består av fullstendig ro, og den består av kjappe bevegelser i helomvendingene, der hunden som gå på min utside må raske på for å henge med når jeg snurrer rundt på flekken. Gasse på-roe ned. Det er kanskje noe av grunnen til at mange synes at fot er vrient. Men det er det egentlig ikke! Ikke hvis man deler alt i små nok biter, og gir hunden usynlige men lovlige kommandoer som forteller den hva den skal gjøre, og aller viktigst, som setter et minnesbilde av et aktivitetsnivå i den.

Trinn 1: Bakpartskontroll på kasse! Jeg ELSKER den metoden. Kanskje det er fordi at det har blitt noen ganger nå hvor det er det aller første jeg starter med valpen, og jeg får se så mange lyspærer skinne på så kort tid. Både «klikk=belønning», «først gjøre så få», og ikke minst «det er noe med den kassa!» Og det er allerede før man har kommet noen vei på foten. Uansett så synes jeg kassemetoden er uovertruffen. Man går i butikken for å handle utgangsstilling, og med på kjøpet får man bevissthet at det finnes en bakende, og ikke minst kontroll på den, venstrevendinger og innganger. Bargain!

Dette regner jeg med er gammelt nytt for de fleste. Jeg skal ikke gå gjennom trinn for trinn hvordan man lærer inn bakpartskontroll på kasse, det finnes det nok av andre videoer og blogger om. Men det er noen ting mange glemmer å nevne når man snakker om dette. Det man skal tenke på allerede ved kassen er hvordan man plasserer bena, og at hunden, når den har snurret, ender opp i den posisjonen man ønsker å ha i foten. Står man for langt bak, så får hunden et minnesbilde av å være for langt foran, man belønner hundre ganger for det- og vips er man inne på noe man må avlære igjen. Just do it right the first time! Over til det med å plassere bena. Jeg tar et skritt hver gang jeg skal gå til en ny side av kassen. Og senere i fotarbeidet er det NØYAKTIG slik jeg setter foten min når jeg tar venstrevendinger. Hva gjør jeg? Jo, måten jeg setter foten på blir et signal til hunden min om å skru på bakparten. Og få lekre venstrevendinger med bakpartskontroll! Det er ikke bare nok å få hunden til å bevege seg riktig, tenk at dette skal følge hunden videre i øvelsen fot. Mange treningsøkter spart! Det er ikke så nøye hvordan du setter beina, det aller viktigste er at du gjør det likt hver gang, og dermed lager et signal til hunden under foten om hva som kommer rett før det skjer. For dere som rir kan man sammenlikne det med en halvparade. Etter hvert skal hunden følge samtidig som jeg tar steget, ikke etter at jeg har laget rom mellom oss.


Legg merke til hvordan jeg plasserer bena rundt kassa, og hvor langt foran/bak jeg stiller meg. Der du ser den lille valpen ender opp, det er den posisjonen hunden har i dag.

Trinn 2: før jeg spikrer noen posisjon eller går rett frem, så gir jeg hunden VERKTØYENE til å finne posisjonen. Det aller første jeg gjør når hunden snurrer fint inntil meg uten kasse er å trekke meg bort, jeg går rett på sidesteg mot høyre. Hunden trekker mot meg, og får så klart uttelling for det. Jeg forsvinner- det lønner seg å følge etter. Det er de første klikkene, før jeg blander sidestegene med vridning av kroppen og ben som signaliserer venstrevendingene. Da trykker jeg på knappen «bakpartskontroll», og når man kombinerer det med å trekke seg litt mot venstre får man veldig tidlig valper som følger med, rette i kroppen. Og hvorfor take any less than you can get? Sidesteg skal jo være i posisjon. Og da er ikke hunden skjev.

Trinn 3: hunden søker seg fint mot meg når jeg trekker meg unna, og bakpartskontrollen er på flyt, eller i det minste der omkring. Nå begynner jeg å rygge. Til å begynne med flytter jeg meg bare ned på høyde med hundens mage eller hofter. Blir gapet mellom benet mitt og hunden for stort kan den like godt snu seg og følge etter. Jeg buker gjerne en kjøkkenbenk eller en vegg av noe slag for å hindre at hundens bakende går ut, og jeg må «kjøpe» det fordi hunden jo samtidig flyttet seg bakover. Når så lyspæra gløder er det lett å ta bort veggen, for i det rumpa skvetter ut så vrir jeg meg som i en venstrevending (som om kassa fremdeles var der!) og minner hunden på bakpartsbevegelser, og belønner i det den kommer inn i riktig posisjon. Hvor lønner det seg å være? Ikke der ute med baken- men i riktig posisjon. Bare i riktig posisjon.


Trinn 4. Gå rett frem. Dette pleier nesten å gå av seg selv når hunden har lært sidesteg og rygging. Alle belønningene i posisjon har lagt en verdi i å være der, og sannsynligheten for at hunden oppsøker posisjonen er veldig stor. Dessuten er det ikke spesielt vanskelig for hunden å gå rett frem. Det hunden ofte velger er å gå for langt unna. Derfor er en fin fremgangs måte å kjøre noen sidesteg, to skritt frem, og så noen nye sidesteg osv. Etter som man øker antall skritt kommer sannsynligvis hunden til å skli ut innimellom, og straks det skjer kjører man nye sidesteg- hvor lønner det seg å være? Aldri der ute, BARE i riktig posisjon. Jo mer NAZI du er på dette punktet, jo enklere er det for hunden, og jo LETTERE er det for den å forstå. Hunder liker sort/hvitt. Å gå rett frem skal fremdeles være en følgeøvelse, ikke bland inn utholdenhet og lange strekk, et steg eller tre er mer enn nok til å fastslå at hunden kan følge.

Nå har jeg gitt hunden min de verktøyene den trenger for å finne, og holde posisjonen ved min side. Valper klenger ikke, bare høye hunder med forventning om høye belønninger, hunder som har blitt belønnet for å klenge eller bekymrede hunder. Valpen min på stuegulvet er neither. La meg legge til at om jeg ser gjennom fingrene med kontakten de første klikkene, bare for å få frem bakbensbevegelser eller rygging, så la meg bare fortelle at kriteriet om kontakt kommer på fort som fy. Kontakt- det ER fot det. Har man ikke kontakt, så har man heller ikke fot- det er i hvert fall jeg jeg vil formidle til hunden min. Greit, så nå er altså hunden fysisk kapabel til å innta fotposisjon uansett hvordan jeg beveger meg. 

Trinn 5: Spikre posisjonen. Jeg har til nå brukt belønningsplassering og ikke minst bevisst plassering av meg selv til å danne et ønskelig bilde for hunden. Hva ser den egentlig når den går fot? Prøver den å se deg i ansiktet går den for langt fremme, i hvert fall om man har min kroppsfasong. Glem tradisjonell «kontakt-trening». Hva den egentlig ser kommer an på kroppsformen til fører. Men hvor viktig det er fant jeg ut da jeg ble gravid første gang, og hunden som jeg hadde begynt å trene kontakt-i-øynene med søkte mot øyene mine nedenfra, og når magen kom så måtte hunden endre sin posisjon for å se det samme. Det så ikke bra ut- og det var LITT av en jobb å rette det opp før magen forsvant. Hunden hadde ikke tanke om hvor den egentlig skulle gå- den gikk etter et synsbilde som var blitt forsterket om og om igjen. Hva den ser på spiller mindre rolle- bare vær bevisst på hva du belønner hunden for.

Mange er veldig opptatt av at FØRER skal se rett frem når man går fot. Og jeg er for så vidt enig i tanken- men det er et stort problem. Ser jeg ikke hunden ser jeg heller ikke hva jeg belønner. Kan man trene med andre, som man stoler på at vet hva man vil ha og ikke så er saken grei- men jeg har trent mange timer fot mutters alene. Og da MÅ jeg gløtte på hunden for å se hva den driver med. Jeg KAN ikke risikere å belønne tilfeldig. Heldigvis er det raskt å endre hakens stilling og fremdeles få hunden til å tenke fot. Det er verre med hundre belønninger for litt tilfeldig greier, som får hunden til å tenke at «fot betyr at jeg skal gå her, hva jeg ser på eller hvor rask jeg er i holdtene eller vendingene er det ingen som bryr seg om, belønning får jeg okke som. Dessverre (?) vil hundene gjøre minst mulig for den samme belønningen. Og kan de holde kontroll på omgivelsene samtidig som de går fot, så gjør de så klart det.

Over til trinn 5 igjen, å spikre posisjonen. Selv om jeg har gjort alt etter boka har jeg fremdeles ikke vært så nazi på posisjon som det jeg nå skal bli. Det er nå jeg skal spikre punktet over alle punkt, der all fotgåing som fører til belønning skal befinne seg. Som regel befinner hunden seg her ut i fra treningen vi har kjørt til nå, men nå skal det gjøres sort/hvitt.

Hunden er på dette punktet opptatt av action. De har fått masse belønninger for bevegelse, bevegelse, bevegelse- bakpart på kasse, følge sidesteg, rygge. Men nå skal vi stå stille. Selvfølgelig helt uten noen sitt som ødelegger for presisjonstrening fht. Plassering. Det er nettopp plasseringen vi skal ha nå!

Fremgangsmåten er enkel. De første gangene kjøper jeg alle tendenser til å være stille, som på filmen selv om posisjonen ikke er helt hundre. Men jeg fortsetter ikke med å belønne skjeve posisjoner lenge. Jeg stiller meg opp, og hunden inntar posisjon. Er den det minste feil flytter jeg meg på nytt- er den riktig blir jeg stående. Jeg vil ha en hund som blir påståelig- JO, det ER her, GI meg belønningen min!! Om jeg venter et sekund eller to kommer an på hundens bevegelser og hvor den er på lærinsstigen. I begynnelsen er de ofte frustrerte og man må kjøpe det man får av stillstand fort som fy. De pleier å prøve veldig hardt, bevege seg frem og tilbake og ut og inn av posisjonen. Tidligere har nemlig belønningene kommet av aktive bevegelser, der jeg har «møtt» hunden med klikket i det den entrer riktig posisjon. Så lenge hunden er stille i riktig posisjon fortsetter jeg å fore på. I det den beveger seg, kanskje med overdreven bakpart, kanskje med et steg tid siden eller frem, så bryter også jeg posisjonen. Ved å ta et steg bort når hunden gjør det understreker man avstanden det ble mellom en, og forståelsen for at det ikke lønner seg å være der ute, men et eller annet sted der inne bygges videre.

Nå har jeg altså en hund som vet hvor posisjonen er, og den er fysisk kapabel til å HOLDE den uansett hvordan jeg beveger meg. La fot-treningen begynne for alvor!

tirsdag 30. desember 2014

Hei igjen!

Bloggfunksjonen på den nye siden har dessverre sine mangler, og jeg velger derfor å fortsette bloggingen her igjen- i hvert fall for nå. :-)

Hva er vel bedre enn å starte bloggen igjen med et tilbakeblikk på året som har gått? 2014 er snart over, og vi har ikke mer action på programmet dette året. Men for et år det har vært! Året som 1-åring er snart over, og her er hvordan det har artet seg:

Vi startet året med debut, seier og opprykk i klasse 2. Fortsatte en måned senere med seier og opprykk i LP3- Valpisen min ble elitehund 12 måneder gammel! Vi kom etter dette også med i rekruttroppen 2014, bare 12mnd gammel. Første elitestarten var NM da han nettopp var blitt 16 måneder. Det resulterte i to uheldige nuller- han mistet neseprøven på veien inn, og han havnet på rutebåndet. Vi hadde en 8er, resten 9, 9,5 og 10!

Neste ut var landskampen i Karlskoga mot de svenske rekruttene. Vi fikk noen kjipe greier underveis, men reddet oss inn til en fjerde plass, som andre beste nordmann! Vi leverte! Lille Valpisen min på 17 måneder!

Det skjedde lite på hundefronten i høst, lite og ingen trening. Vi har derimot hatt en del kurs, og reist rundt i landet,Valpis har fått reise med både med båt og fly. Det har vært mange kule folk og hunder, og mange fine dager med hundetrening! Utrolig moro! For en måned siden satte vi i gang med ferskt mot på forberedelsene mot uttaksstevnene 2015. Først ut var Ølen 27/12, der Valpis etter 8 timer i bilen går en liten tur, og velter seg i senga med meg og snorker videre, står opp neste morgen og går ut på banen og leverer vinnerprogrammet. Video her: https://www.youtube.com/watch?v=Zw94IVQo8uE

Ellers har vår flinke sponsor og elev Ole Gunnar Brovig med Mira, begge representanter for Flakkefossen Kennel og Hundeutstyr debutert med opprykk til klasse 2! Gratulerer!

For et fint år vi har hatt! Jeg gleder meg til 2015 med verdens beste, ikke lenger lille, men store Valpis. :-)

Godt nyttår alle sammen!

onsdag 16. juli 2014

Farvel!

Jeg har opprettet hjemmeside, og velger å fortsette bloggingen min der.

Hvis du vil være med videre så sjekk ut den nye siden: lottenordli.com

fredag 4. juli 2014

Mental trening og NLP

Jeg gleder meg! I fjor var jeg på Canis instruktørsamling der vi hadde dette som tema. What a change! Påvirkningen dette har hatt på mine videre prestasjoner har vært mildt sagt fantastisk. Å kontrollere hva som skjer i eget hode- gjennom bevisstgjøring har en utrolig effekt. Jeg er ikke særlig romantisk av meg- men jeg skal gå så langt som å si at dette har endre livet mitt, gjennom å bevisstgjøre meg på hvordan jeg tenker og hva jeg oppnår med det. Det dreier seg om så mye mer enn å bli nervøs for konkurranse, eller snakke i forsamlinger- det dreier seg om å nå sine målsetninger og å ta kontrollen på alle områder i livet. Det er ikke tilfeldigheter! Jeg overværer gjerne dette seminaret igjen, og jeg unner alle å få samme hjelp som jeg har fått gjennom endrede tankemønstre. Du tror ikke det har SÅ mye å si? Think again! Jeg lover at dette kurset kommer til å åpne dører du ikke ante at eksisterte.

Jeg har gleden av å presentere: seminar om mental trening for hundetrenere og -instruktører (NLP) med Morten Egtvedt! Det avholdes 9-10 mai 2015 i Sørlandets Hundehall. Jeg gleder meg vilt!

Mer info her: http://www.canis.no/hundeskolen/kurspres.php?mid&s=1&avdid=14&kursid=10915

torsdag 19. juni 2014

Perspektiver!

Jeg har fått den beste tankevekkeren på lenge i dag, av min egen Valpis. Jeg husker mitt første møte med et organisert hundemiljø. Hun som var høyest oppe konkurrerte LP3, og det var big shit altså. For meg i hvert fall. Når jeg etter hvert ramlet over noen eliteekvipasjer, og endatil lydighetschampioner, for ikke å snakke om når noen faktisk kom med i rekruttroppen- WOW altså. Det føltes så stort, så seriøst, så alvorlig. Laaangt der oppe.

Nå har jeg bare hoppet i det, og tenkt at det er det du ikke gjør du angrer på- vi har bare kjørt på. Og det har gått ganske greit! I dag har vi trent inn "rull rundt". Elitehunden min, som 12 måneder gammel kom med i den beryktede rekruttroppen, som etter resultatlista på NM er nummer 32 i Norge- med to uheldige nuller- vet du hva? Den rull rundten er det vanskeligste vi har gjort på lenge. Så mye vi måtte tenke og konsentrere oss, oioioi, hardt arbeid! Veldig gøy så klart, men etter en liten økt ligger han rett ut og snortsover.

Og det slår meg. Det er VI som gjør det vanskellig, ved å lage meg forestillinger om at noe er vanskelig? Hunden har ingen formeninger om det er VM eller uoffisielt treningsstevne, den har ingen formening om du trener med de beste i landet eller demonstrerer noe på nybegynnerkurs. Han synes det var vanskelig med rull rundt han, ikke fellesdekk eller apportdirrigering. Piece of cake! Kom igjen med en rull rundt... Så banalt? Det "enhver" familiehund kan, er vanskelig, mens eliteøvelsene med smashimg momenter er whatever liksom? Kult. Dødskult. En vet det jo så klart. Sånn innerst inne. Men i dag fikk jeg det skrevet med store bokstaver og gul markering. Det er JEG som lager begrensninger. Ikke hunden. Ikke i det hele tatt. Selvkontroll, bevisst styring av egen mentalitet- I LOVE YOU!

mandag 16. juni 2014

To typer hunder

Rundt om så synes jeg det går mye hunder i LP som kan plasseres i en av to kategorier, om man skal generalisere litt. "Nullerene" og "Safers". Nullerene er de som har kjempemye bra, og som nuller her og der, gjerne fordi de slurver i sin iver. Saferene er de som ikke har niere, men som heller ikke nuller så ofte. Whats the difference? Nå skal jeg ikke begi mer ut i genetikkens verden, hunder er forskjellige fra naturens side, noen kjører høyt, og noen kjører lavt i stress. Nullerene er de som naturlig kjører høyt, mens saferene er de som naturlig kjører lavt. Det virker til å ligge litt i hver sin ende av virke-skalaen, dette med å kunne tenke på den ene siden, og det med å reagere lynraskt og ta skikkelig i på den andre. Så befinner lydighetshunden seg et sted mellom der, alt etter førerens egenskaper og preferanser.

Så har vi det på det rene. Det som dog forbauser meg er hvor mye mange med safers lar hunden "get away" med! Vi er fornøyd fordi vi får galopp og ikke trav ut til kjegla? At det er greit å bare skru av motoren på momentene på innkallinga, fremfor å sette på full revers? At det er helt OK å legge seg ned i to bevegelser, fremfor å klaske i bakken? Hvorfor ikke bare lære hunden å ta i, i utgangspunktet? Det utgjør så mye på poengsummen, hvorfor glemmer så mange kriteriet om fart? Det er ikke bare lett å trene, det er himla moro også! Man skal bli varm, svett og glad av fartstrening, og det samme skal hunden. Fart er kult! Det er alt for mange hunder der ute med potensiale for mer fart, som har lært at man får like bra belønning for å løpe i behagelig tempo. Og hvorfor ta så man blir sliten og greier da liksom?

Hvilken type er din hund? Har du også gått i fella med å "være fornøyd bare hunden gjør det", uten å tenke på hvor mye "gratis" poeng du får av det ekstra giret? I så fall kan du vurdere å bli med på dette kurset på Hamar 14, 15 og 16 november, der vi bl.a. skal fokusere på "don't just do it".

søndag 1. juni 2014

Debuten overstått!

Og standarden satt. :-) Vi hadde et par blemmer- han havnet på rutebåndet, og han mistet neseprøven på vei inn, altså to nuller og 70 poeng i minus. Hadde litt for dårlig feeling på foten- men det gjenspeiler bare mengden utholdenhetstrening vi har på den. Ellers er det mye bra. På et slikt stevne får man ikke "snille" poeng- man får det man fortjener, og dermed gode tilbakemeldinger. Jeg kunne like en del av tilbakemeldingene :-) Jeg tror jeg fastslår at vi har en del veldig bra momenter, men at vi ikke har gjort alt mange nok ganger, vi mangler "rutine". Om et år er det NM igjen, og da har vi nesten dobbelt så mange treningstimer i bagasjen. Det vil vel hjelpe litt på. :-) Jeg er veldig fornøyd med at stevnet ble en så bra opplevelse for ham, korte kjeder, og han oppfattet ikke på noe punkt at han mislyktes. Fungerte bra! Han er stødig for "massive" forstyrrelser generelt og tenker "jobb" når vi skal jobbe- under innkallingen kom en av "skypumpene" som fikk telt til å rase og kritikkskjemaer og pappkasser til å fyke i sirkler 100 meter over hodet vårt. Han flyttet en labb i det jeg gikk i fra, så resten av innkallinga var bra (skypumpe til tross), til summen av 9,5. Han flyttet en labb i det jeg gikk i fra på fellessitten også, merkelig nok. Følger jeg ikke godt nok med på trening? Ellers fikk vi gå felles en gang ekstra, sammen med løpetispa som gikk til slutt. Tar det som fin trening- ingen labber som flyttet seg da. Video her fra ring 1.

 
Foto: Maren Teien

tirsdag 27. mai 2014

Rekruttropp-samling på Hove

En flott helg er over, og jeg er glad for å ha vært med på moroa. :-) Tre ringer ble satt opp inntil hverandre, og man hadde fire mennesker til rådighet hver økt. Snakker om! Jeg ble solbrent, varm og glad. Valpis jobbet BRA i 100 grader, og vi fikk trent på oppgaver vi trenger hjelp til, apporter og neseprøver ble lagt ut, nye baner lagt, og noen nye ting å trene på dukket opp.

Nå er det bare å glede seg til NMkvaliken og Landskampen mot Sverige i august. :-)




 Valpis fikk nytt kallenavn i løpet av helga, "Prinsen".. Men verken han eller jeg synes han er bortskjemt ;-)

 Flotte forhold!

 Jeg måtte av sted på søndag for å kjøpe solkrem, hvis ikke tror jeg at armene mine hadde gått i oppløsning, evt. røyk..!

torsdag 22. mai 2014

Vi lader opp!

Så er tiden inne for debut for min lille Valpis. Vi hopper like gjerne i det, og debuterer på NMkvaliken 31 mai. Vi har trent hardt, målrettet og mye, spesielt i år. Han er 15 måneder, og litt sånn som gutter skal være i den alderen- men det kjører bra for oss om dagen. At ting faller sammen hist og her, joda, men det er i det minste litt "all over", ingen spesifikke ting vi sliter med, men random læringsfall. Uansett om vi pådrar oss noen "oups", så gleder jeg meg til å vise frem en lovende unghund med mange gode momenter. Det er nå moroa begynner!

tirsdag 15. april 2014

Innkalling med badass-stå, step by step

Det er liksom så mye som må jeg føler er viktig og "større", at innkallingen har havnet litt i bakevja. Vi fikk sammen en tålig bare for å komme gjennom LP2 etter infall om å ta klassene på 1-2-3, og så glemte vi den bort etterpå. Det var sånn en snikete tripp-trapp etter kommando som er alt for dårlig. Nå er det elite som står for døren, og da må vi jo kunne stoppe! Så prosjekt "badass stå på innkallingen" ble startet. Jeg søkte meg frem til denne filmen på youtube, og tenkte at sånn, sånn vil jeg ha! Jeg la ut filmen under på FBsiden min og fikk tips om å skrive steg-for-steg av prosjektet. For en fin ide til blogginnlegg! Hvorfor har jeg ikke hode til å tenke på sånt selv :-o

Trinn 1: Hoppstå! (Fra stå.) Og poenget er ikke at hunden skal hoppe i all evighet (selvfølgelig), men at den skal sette parallelle ben i bakken, og fryse der. Jeg legger ikke vekt på store, kraftfulle hopp siden det ikke er det som teller for meg, men landingen, og benas posisjon og frys etterpå. Klikk for hopp, omvendt lokking når hunden var i lufta var en kjapp intro. Min nye stå-kommando er "hopp". :-)

Trinn 2: På avstand. Samme greia.

Trinn 3: Mens jeg går bakover, hunden følger foran.

Trinn 4:  Mens vi løper bakover

Trinn 5: Mens vi løper fremover (ikke fot), stadig økende tempo (jada, jada, det når fort en toppfart! Fikk meg en aha på hvor flink jeg EGENTLIG kan være til å ta pauser ;-)

Trinn 6: setter hunden litt bak, og lar den innhente meg mens vi løper sammen, stadig lengre avstand/større fart, og lengre unna meg når jeg kommanderer. Nå skal den være rimelig hjernevasket på hoppstå om en tar innlæring med de forgående trinnene som jeg gjorde. Blir hunden heit så er jeg litt forsiktig med hvor mye/om jeg hetser, hvor langt jeg går, og hvilket utløser-signal jeg bruker. Sinnsyk fart gir naturlig nok ikke bra stå i innlæringen, og man kan fort ende opp med å feile futten ut av et bra innkallingssignal. Alternativt får en la innkallingssignalet være, og bruke frisignal el. liknende i stedet. Gjorde flere varianter på dette stadiet, som å løpe rundt, frivillige innkomster osv.

Trinn 7: I innkalling! Korte, men stadig økende avstand, og stadig lenger unna meg når kommando kommer. Trinn 6 og 7 glir ofte bare litt inn i hverandre.

Tips: tepper innendørs gir en veldig bra effekt, se Marie og Zera trene badass-ligg. Å bruke grus/harde underlag er IKKE å legge opp til badass-noenting, men derimot sand, snø og andre glatte eller myke underlag gjør det lettere. Ru underlag som tar potene er ikke å anbefale, og de unngår gjerne selv å gjøre badass-greier på sånt- ooog, vil jeg egentlig holde på kriterier som er en så stor belastning på poter og bevegelsesapparat?

Det er egentlig ganske enkelt og greit. Det som ikke er like enkelt er de gangene det ikke blir bra nok. Når en ser hunden prøver hardt, bare ikke hardt nok.. Hulk. Jeg har med hånden på hjertet ikke sluppet gjennom EN stopp som ikke har vært sånn som jeg vil ha den. Når vi ikke har fått det til så går jeg heller tilbake et trinn eller to, og gjør det enklere så jeg får noe å belønne, og minne hunden på hva det er det dreier seg om. Jeg har altså tviholdt på kriteriene, og heller tilrettelagt miljøet for suksess.

I går tok jeg hunden ut av bilen og rett i innkalling, dag 9 på prosjektet. Det ble såher:
 

torsdag 20. mars 2014

"Vi går bare for å få ringtrening"

Jeg synes det er en ganske velkjent setning. Og jeg kan ikke la være å svirre tankene mine rundt den, for jeg blir ikke klok på den.

At jeg trenger trening i å konkurrere, den ser jeg godt. Jeg trenger å føle på hvordan det er å bli kommandert, fungere i en pressituasjon, kjenne på nervene and so on. Fair enough.

Og så kan man så klart gå stevner der man fokuserer på andre ting enn å prestere så nærme reglementets beskrivelser som mulig, man kan kjøre en rak innkalling for å se om farten synker, hoppe over øvelser, eller belønne underveis. Da trener man jo, eller tester tidligere trening. Men aspektet med å vite at det er ting hunden mest sannsynlig ikke kommer til å mestre fordi den sjelden gjør det på trening, og så sette den i en konkurransesituasjon og kaller det for ringtrening, det begriper jeg ikke.

Hva sånn egentlig er det hunden lærer av det? At når vi skal konkurrere så blir ikke bare ting for vanskelige til at vi får dem til, og du får heller ingen belønning ved neste repetisjon som hjelp til å forstå hva jeg ønsker mer av? Du skal bare prøve på noe du ikke vet hvordan er, uten å få noe igjen? Hva sitter hunden igjen med egentlig? Hva ønsker jeg at hunden skal lære under min ringtrening? Hva ønsker jeg at hunden skal tenke når vi entrer ringen?

Jeg ønsker så klart en glad hund som vet hva den skal, og bare venter på å få lov til å gjøre det. Hvordan får jeg det til?

1. Jeg trener i nye, vanskelige miljøer. Med MASSE belønning! Hva ønsker jeg at hunden min skal tenke når vi kommer til et nytt sted, og entrer en fremmed bane? ÅÅÅÅÅH! Dette er GØYY! Hvordan gjør jeg det gøy? Gjennom å belønne. Nytt sted= enkle oppgaver og masse belønning. I hvert fall i hundens minnesbilde.

2. Jeg trener kjeder med stuff hunden kan bra. Når jeg går vil jeg at hunden skal tenke OMG dette blir SÅÅ bra, nå har jeg jobbet så lenge at dette kommer til å bli helt AMAZING! Jo lenger den går, jo bedre blir belønningen. Og hvordan gjør jeg det? Gjennom å gradvis gå lenger, og belønne tilsvarende huge.

3. Jeg kontratrener ikke gjennom å gå vanskelige kjeder, eller velge øvelser i kjedene som hunden med for stor sannsynlighet mislykkes i. Som jeg mistenker ofte ligger bak frasen "vi går bare for ringtreningen". Når det må skje et lite mirakel om skal hunden greie alle øvelsene, og dette miraklet skal skje samtidig som de skal gjøre alle på rad og uten belønning.

Jeg går ikke bare for treningens skyld, med øvelser jeg har liten tro på. Det betyr ikke at jeg ikke lærer selv, at jeg ikke gjør dumme ting og at ting aldri faller sammen, at hunden ikke kan nulle på fem øvelser, eller at jeg ikke bruker trenignsstevnene for hva det er verdt. Det betyr bare at jeg gjør så godt jeg kan på forhånd med treningen for at det skal fungere når jeg setter sammen kjeder. Jeg har kjørt kjedene før, jeg vet at hunden har utholdenhet, jeg vet at den takler miljøet og forstyrrelsene, og at dette ikke blir en for stor oppgave for hunden ifht. hva den kan prestere på trening. Et stevne er en veldig fin måte å finne ut hva som ikke sitter i en kjede. For en ting er å trene momenter, og hele øvelser, en helt annen er å gjøre neseprøven etter å ha gjort åtte andre øvelser først. Men en enda bedre måte å finne ut av hvordan ting funker i en kjede er å bare gå den kjeden! Joda, man kan også putte på forstyrrelser, kommandering, lange transporter, ventetid og hva man nå kan møte på in the real deal. Hvorfor utsette konkurransesituasjonen, der du etter hvert vil gjøre det bra, for dårlige erfaringer av vanskelige oppgaver, lange program, ekstingsjonsburst, mislykkethet og ingen belønning? Finn at av det, og styrk svakhetene fremfor å kjøre hunden mer og mer overbevist om at neseprøve etter 8 øvelser er umulig. Først må momentet funke. Så må øvelsen, (en liten kjede) funke. kan man begynne å kjede så smått sammen øvelser som funker. Til slutt øker man vanskelighetsgraden gradvis, gjennom lengre kjeder, og svakere øvelser, miljø, forstyrrelser osv. Og DA, da kan man tenke konkurranse.

onsdag 19. mars 2014

Ny sponsor!

Jeg har gleden av å presentere min nye sponsor, nettbutikken Flakkefossen Hundeutstyr! En trivelig butikk i vekst, med super service og kvalitet på varene. Du finner dem på www.flakkefossenkennel.com Enjoy :-)

tirsdag 4. mars 2014

Mine hotteste treningstips til meg selv akkurat nå!

Det er nå en gang sånn at det er mye lettere å se hva andre gjør bra og dårlig, enn det er å se hva en selv egentlig driver med. Jeg kjører en treningsdagbok, der jeg later som om jeg er en utenforstående som kommenterer hva jeg ser og hva som må bli bedre. Av og til nailer jeg det i den grad at jeg tenker oi, nå må jeg skjerpe meg! Og da er tiden jeg legger i dagboka bare så verdt det. For den tanken om skjerpings tror jeg ikke jeg hadde fått om jeg ikke fikk se det sort på hvitt. Denne tilskueren på første rad har nå skrevet ned noen tips til meg, here comes!

1. Verdi i å vente. Du er for effektiv! Det BLIR mye mer venting i en ring enn hva det blir på trening. "Bare vent litt." Dommeren skal fikse noe, ringsekretæren skal finne frem apportene, de må ordne noe med forrige ekvipasje når du allerede står i ringen, noen surrer med å komme seg til fellesene, it just happens. Jeg vil se mer verdi i å vente, både hos deg og den firbente.

2. La annet utstyr stå fremme når du trener! Det blir ofte sånn for meg at jeg tar frem det utstyret jeg trenger for å trene det jeg skal. Jeg skal trene ruta, frem med ruta. Jeg skal trene hopp, frem med hinder. La ting stå ute! Selv om en trener hinder så kan det veldig godt stå ute en rute, og noen kjegler. Det vil det gjøre til start, og det er mye bedre å finne ut at hunden løper til feil kjegle på trening. Sett frem mye utstyr. Det kan da ikke bare være med som har fått rute med innlagt hinder? Nå snakker jeg så klart ikke om at man behøver å gjøre det vanskeligere enn nødvendig når ting er nytt, men ganske snart vil jeg se mer utstyr på banen enn bare det en trener på.

3. Overtrening! Ikke den helt store smellen, hva? :-) Men ikke noe mindre viktig. Legg lista høyt! Jeg skal ha avstand på 20, eller kanskje 30 meter, det skal være 15 skifter. Da blir det himla lett når du kommer på konk og bare skal ha 6 skifter på 15 meter. Ruta skal være 40 meter unna kjegla, som du skal stå 20 meter unna. Metallen skal du kaste så skjevt at hunden nesten må løpe i 90 graders vinkel og deretter bort fra deg for å komme bak hinderet på vei inn igjen. Foten skal vare i 15 minutter. Z skal være mange Z på rad, med 12 momenter med usammenhengende valg av momenter. Innkallingen skal være på 50 meter, neseprøven på 20 meter, med 50 pinner ute. Bare fantasien setter grenser. Men når hunden er god på det- tenk så lett det blir å komme på konkurranse, både for hodet ditt og for hundens. Jeg kjører overtrening på ting som vi kan godt, eller ting som jeg har en plan med- eks. lang avstand på kjegler og rute for minnesbilde på god fart. Alt kan overtrenes. Dette er min versjon av overtrening, jeg tenker at forstyrrelser og miljø er nettopp det, ikke overtrening. Alt skal overtrenes!

4. En konkuranse er en lang kjede. Alle snakker om kjedetrening. Og joa, det ER viktig. Men jeg vil enten trene kjeder med ting som ikke er så farlig om de ikke er så pene, og blir slurvete (and lets get real, hva annet enn lydighetsmomenter kan denne bikkja? Som om det ikke er nok å trene på :-) ELLER, så vil jeg ha så perfekte detaljer som mulig, gjennom hele kjeden. Momenter på flyt og automatikk. Jeg har noen av de momentene, og de kjører jeg. Men jeg kjører langt mindre kjeder enn de fleste, for jeg vil ha det BRA. Ikke et minnesbilde på "nå kjører vi en kjede, da kan man slappe litt mer av gitt" for hunden. Og har man store krav i kjeden med en hund som ikke har automatikk på det man ber den om BLIR det dårligere. Og da er det dårlig gjort å feile hunden, den har ikke forutsetning til å levere det en ber den om, og det kommer ikke noe annet ut av det enn en hund som ikke liker kjeder. Krise! Vi kommer der at vi kjører alle øvelsene i en kjede, bare ikke enda. Jeg har like stor tro på utholdenhetstrening gjennom fotgående. Det er utholdenheten (hvor lenge kan hunden min jobbe i strekk) som teller, ikke nødvendigvis hva man gjør. Note to self- kjør den sære greia di du, men ikke glem utholdenheten selv om det er en stund til neste start.

torsdag 20. februar 2014

Valpis med i rekruttroppen!

Min fantastiske lille store hund er tatt med på rekruttlaget 2014. How cool is that, 12 måneder gammel! En annen artig forespørsel var å instruere i LP på Canis' Instruktørsamling på Sølen. Gleder meg!

Enda en ting til jeg gleder meg til- LP camp i juli!

mandag 17. februar 2014

LP3 Debut Valpis, film





Rusk og rask her og der, men det var en helt OK gjennomføring, og noen ahaer som må trenes på til neste gang. Det som var BRA med dette stevnet var to ting. Det første var fellesdekken, hvor en hund brøt og kom løpende bort til Valpis som lå en liten stund før han fikk nok, og da ble det en brudulje der med to hunder som kranglet og en siste som stakk av sted. Jeg syntes det var utrolig bra at han ristet det av seg på sekundet og gikk rett tilbake i jobbmodus da fellesdekken startet på nytt, en hund mindre.



Det andre som var bra, var at toalettet var ødelagt. De kom for å fikse anelgget, og det endte med at da jeg hentet hunden fra bilen og var på vei inn på banen for å gå resten av programmet så gikk vi rett på en mann i hvit beskyttelsesdrakt, med maske og klede over hodet. Han liknet mistenkelig på et spøkelse fra en mentaltesting. Og han stod to meter unna stien ute i skogen, og veivet av alle ting med en stige han holdt på å flytte for å komme til et kumlokk. Valpis får se skapningen, stopper opp et sekund, før halen går i været, han går mot på litt stive ben, kommet en meter nærmere og innser plutselig at det er et menneske- oisann, sorry ass, jeg så ikke at det var deg! Så smilte han litt og vrikket to ganger på stumpen, snudde og gikk meg meg inn mot banen. Ferdig med det!