mandag 20. februar 2012

Ny baby- hvordan vil hundene ta det?

Det er skrevet bøker om emnet, og mange vordende foreldre bekymrer seg. Noen i den grad at de velger å være føre var og omplassere før barnet kommer. Som regel går det veldig fint. Og andre ganger har man oddsene mot seg. I månedene før datteren min kom til verden gjorde jeg meg også noen tanker om baby, konkurranse om ressurser, forsvar og alt det som hører med. Jeg hadde en fryktaggressiv bruksmalle med en del forsvar, og utpreget redsel mot fremmede og barn som slo ut i fryktaggressjon og angrep med blodige bitt. Alle slike situasjoner ble unngått gjennom at hun la seg fullstendig hen til meg under kommando, mens problemene kom når hun måtte stå på egne labber og møte verden på egenhånd, uten min beskyttende kommando eller nærvær som gav henne trygghet og noe å forholde seg til. Kort sagt mye hund og drifter uten redselstersker (nervekonstitusjon) som stod i stil. Så hva da, når det plutselig kom en konkurrent, både til meg og etterhvert gulv og leker, mat, for ikke å snakke om.. Ja, dere vet jo hvordan små unger er. Og hvor umulig det er å ha 100% kontroll og oversikt over en sånn en til enhver tid. Jeg håper noen kan ha nytte av det jeg kom frem til, og som fungerte for oss.

1. Forberedelse. Jeg hadde hundene i senga- det kuttet jeg ut så fort jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg kunne ikke ha nyfødt baby og mine brutale hunder (de flyttet seg ikke, de sparket igjen) i samme seng. Nå ville ikke hundene kople tapet av seng med babyen. Slike ting man vet vil bli endret når baby kommer er lurt å gjøre i god tid. Samtidig som man beholder rutiner som morgenritualer for hilsing og kos også etter at baby kommer. Hunden skal ikke oppfatte at den mister noe på grunn av det nye familiemedlemmet.

2. Baby kom hjem. Mallen var ikke interessert. Det fikk hun lov til å være. Latet som ingenting. Det gikk et par uke før hun i det hele tatt kastet et blikk og snuste i lufta mot dette sprellende, illeluktende og hylende vesenet. BRA! Og belønning. Om jeg kunne løpe ned og hente en godbit, leke litt med henne, eller om jeg måtte ta til takke med ros og kos. Poenget var å belønne all oppmerksomhet og kontakt mot babyen. Til å begynne med et blikk, et snus, så etterhvert et slikk, en liten logring osv. En type kindereggmetode. Og dette fortsatte jeg med. Det jeg gjorde var i praksis å istedet for å la babyen ta fra hunden ressurser, så ble den nå en kilde til ressusrer. Positive assosiasjoner ble skapt, og gradvis mer glede over kontakt med babyen. Ikke bare i forventning av belønningene, men genuin glede- forsterkning blir som vi vet behandlet i den emosjonelle del av hjernen, og minnesbilder kan være sterke.I tillegg er det best at hunden kan få kjøre på som vanlig ifht. trening og fysisk utfoldelse- redsel og utagering blir gjerne enda mer intens med overskuddsenergi innabords. Klarer man ikke gjøre det selv etter fødsel så lønner det seg å få hjelp til det.

3. Baby begynte å kravle på gulvet. Samme prosedyre. Forsterke positiv atferd mot den lille. For snart blir det mer enn å bare kravle en meter på ti minutter..

4. Baby begynte å bli drittunge. Joda, det gjør de. De ser seg ut hundeøyne til å plukke i, hår til å lugge i, ører til å dra i eller putte ting oppi, og haler til å stå på ski etter. Og dette skal selvfølgelig ikke skje. Men om jeg var en særs uansvarlig mor, eller hundeeier, eller begge deler kan være. Men hund og barn sammen, av og til skjedde det. Nå hadde jeg allerede bygget opp masse positive assosiasjoner til barnet. Men det begynner jo å gjøre vondt! Jackpot! Barnet var en møkkaunge, jeg løp til og tok barnet bort- og belønnet hunden heftig. Ikke for at jeg tok bort barnet, men med min sekundære/betingede forsterker så fort jeg oppdaget ugjerningen. Og jackpot.

Hva ble resultatet av anstrengelsene mine? Jeg fikk en hund som oppriktig trodde, eller følte, at det å bli dratt i ørene var dødskult. Hun oppsøkte frk. trøbbel, la seg på rygg og inviterte til kontakt med det lille monsteret. Hunden ble overbevist om at det alle normale vesener skyr var ordentlig stas. Så stas at hun begynte å vokte barnet ovenfor andre hunder. HENNES ressurs, keep off! Det er jo selvfølgelig ikke noe å trakte etter- men hennes skrudde syn på tilværelsen ifht. fremmede og andre hunder var så sørgelig at den kunne ikke bli stort mer skrudd- akkurat det tok jeg ikke så tungt. Hun kom aldri til å bli normal ifht. dem likevel. Nå hadde jeg en hund som digget datteren min over alt på jord. Istedet for en som så på henne som en plage som tok godene hennes. Og den dagen jeg så første tegn til forsvar ovenfor barnet, da banket hjertet mitt stolt. Vi klarte det!

Nå er nummer to på vei. Og jeg har bare normalt sammenskrudde hunder. Og da går det veldig bra med nye familiemedlemmer helt av seg selv. Heldigvis. :)

3 kommentarer:

  1. Ihvertfall det det sybmoliserer- de ble bestevenner :-)

    SvarSlett
  2. Hei,

    takk for dette flott innlegget du skrev for noen mnd siden. Skal virkelig lese dette igjen før vår malle skal bli storebror. Er skeptisk som bare det, men dette viser jo at det kan gå fint selv med redsel for barn og fremmede, noe min også er. Supert innlegg!

    SvarSlett

Legg gjerne igjen en tilbakemelding!