Settervalp på treningsbesøk

Chilli har rukket å gjøre seg litt varm i trøya, og vi har blitt litt bedre kjent med henne. En søt valp, litt usikker, men blir ganske fort med. Cirka er som hun pleier, og lot valpen leke slik hun følte for. Dvs. med Cirka på bakken med fektende tenner mens valpen nærmet seg (gjorde utfall og hoppet over) på egne premisser. Til slutt var jakten var et faktum- Cirka først og Chilli etter. Ikke motsatt, det var litt ekkelt nemlig. Glad for at Cirka er så språksterk som hun er, for på ro scorer hun ganske lavt, foreløpig. ;)

Chilli skal forhåpentligvis bli en kanakandes god jakthund, så nå er vi igang med grunndressur og snart forstyrrelsestrening (som i stressnivå), som vi skal holde på med den neste måneden. Jeg får det ikke til å rime at noen synes DET er den kjedelige delen av å ha hund!

Niina-kurs

Nettopp hjemme fra et trivelig kurs på Hvalsmoen med Niina Svartberg- mental trening og konkurransepsykologi var temaet. Lærerikt, mange gode tips jeg skal ta med meg og masse inspirasjon til bloggen fremover. :)
Kurset passet meg og Cirka godt, vi er i "no mans land", vi har plukket fra hverandre 9-snitts LP3en vår (det var ingen som kunne se de karakterene på oss i helga for å si det sånn) i jakten på championatet and beyond- bare detaljtrening og ingenting er ferdig enda. Jeg vil ikke trene en kjede, eller i det hele tatt en øvelse, der vi ikke har detaljene på plass. Slurv er nå en ting, men vi kan ikke kjede noe jeg ikke ar lært henne godt nok, det er bare urettferdig. Dette kurset var derimot lagt opp med fokus på MEG, ikke på hund og hundetrening med fokus på hunden. Det var jeg som skulle bli bedre, og lage meg oppgaver og mål. Og det kjentes rart og uvant, men godt og utviklende!

Men nå, nå skal jeg og Cirka bare strekke oss godt ut på sofaen, slappe av og bearbeide. :)

Takk til instruktør, arrangør og deltakere for en flott helg med herlige mengder motivasjon og inspirasjon!

Det er DEN tiden igjen...

Jeg har sort teppe under stuebordet, mørk bruk sofa og mørk parkett. Og lys hund med 5cm lange hår- som svever konstant rundt henne- det ligger rett og slett et teppe etter henne når hun beveger seg, ikke noe problem å se hvor hun har sovet om natta. Ahrg!

I går vakset og støvsuget jeg på ettermiddagen, og fikk besøk av en ikke-hundevant-fyr om kvelden. Han spurte etterhvert litt ledende om det var mye jobb med hundene, og jeg tok det jo rett opp i "treninssammenheng". Antall treningtimer liksom. Det var bare flaks at jeg la til et hjertesukk om en håpløs røytetid som har satt inn med mildværet. Ja! Jeg synes det var så utrolig mye hår på teppet her! Brøt gjesten ut med, mens han stirret på teppet med et megetsigende ansiktsuttrykk. Jeg stirret også. Joda, dekket i lange, fine hvite hår. Igjen. Huff.. Det er virkelig den tiden. Ikke nok med hårene, men når det tiner slik kommer søla frem, og hver gang hundene har luftet seg labber de utrolig mye søle rundt inne.

I dag får jeg inn en engelsk setter valp for trening, det blir veldig spennende, hun skal være her en måned. Jeg skal ikke faktisk jakttrene henne, men hjernevaske på litt basic lydighet med forstyrrelsestrening. Hun skal visst være godbitjunkie så det lover jo godt. Blir spennende å se hva vi får til! Planen er hjernevask på sitt, også på avstand og med forstyrrelser, fri-signal og innkalling. Ganske enkelt og greit? Tror dere eieren blir sur hvis han får den igjen med utgangsstilling, sitte bamse, "skamme seg" og sånt eller? Hehehe :) Jeg mistenker nemlig at han bare vil slippe å vaske etter valpen som må ut og tisse hele tiden..... ;)

Hva har jeg lært i dag?

Det er et spørsmål jeg skal bli mye flinkere til å spørre meg selv- og målet skal selvsagt være å lære noe nytt hver dag. Kunnskapen finnes der rett foran oss, det er bare å forsyne seg! Internett har gjort det meste veldig lett tilgjengelig, vi har nettsteder, blogger, nettbutikker med alle slags bøker, magasiner, kursoversikter, forum osv. For ikke å snakke om alt man kan lære på kurs, seminarer, samlinger, trening med nye mennesker. Enjoy!

Jeg husker at det å kjøpe bøker fra utlandet med engelsk tekst var en kneik for meg å komme over. Flere faktisk. Først skulle jeg bestemme meg for å prøve, og så bestille bøkene. Når de kom skulle de faktisk åpnes, og leses. Første sidene var fryktelig uvant, det var sånn at jeg måtte anstrenge meg for å lese videre- sånn har jeg aldri hatt det, og det var fryktelig ubehagelig! Heldigvis var det ikke mange sidene jeg leste før jeg "kom inn i det" igjen, og leste som vanlig, uten å tenker på språk eller terminologi, bare med fokus på innholdet. Vips var kneiken over, og jeg er SÅ glad for at jeg tok den! Det meste av god litteratur er ikke oversatt til norsk enda, dessverre. Det er en stor verden av dyktige hundetrenere-slæsh-forfattere der ute!

Neste trinn er vel å finne tid i en travel hverdag, og å prioritere. Jeg har funnet ut at om kvelden når TV kommer på og den avslappede atmosfæren siger inn, det er bare å slappe av og vente til klokka blir leggetid, da er det perfekt å lese litt. Faren er jo at boka er for bra og man får slettes ikke lagt seg til leggetid.. :)

Så? Hva har jeg lært i dag? I dag har jeg fått fine påminnelser til fvf -trening som jeg "har glemt bort" og skal benytte i større grad. Jeg har fort for å legge meg til vaner på hvordan utholdenhetstreningen i FVF ser ut- helt uten å se det selv, og måten å bryte det på er enten å bli kommandert av mange forskjellige, bruke mye tid på å planlegge, memorisere og loggføre hver FVF strekning-eller noe annet lurt: Jeg skal tegne opp en lang strek på bakken, enten med en pinne eller kalk, evt. med tape inne, og følge den. Opptegnede parkeringsplasser kan også benyttes.

Ny baby- hvordan vil hundene ta det?

Det er skrevet bøker om emnet, og mange vordende foreldre bekymrer seg. Noen i den grad at de velger å være føre var og omplassere før barnet kommer. Som regel går det veldig fint. Og andre ganger har man oddsene mot seg. I månedene før datteren min kom til verden gjorde jeg meg også noen tanker om baby, konkurranse om ressurser, forsvar og alt det som hører med. Jeg hadde en fryktaggressiv bruksmalle med en del forsvar, og utpreget redsel mot fremmede og barn som slo ut i fryktaggressjon og angrep med blodige bitt. Alle slike situasjoner ble unngått gjennom at hun la seg fullstendig hen til meg under kommando, mens problemene kom når hun måtte stå på egne labber og møte verden på egenhånd, uten min beskyttende kommando eller nærvær som gav henne trygghet og noe å forholde seg til. Kort sagt mye hund og drifter uten redselstersker (nervekonstitusjon) som stod i stil. Så hva da, når det plutselig kom en konkurrent, både til meg og etterhvert gulv og leker, mat, for ikke å snakke om.. Ja, dere vet jo hvordan små unger er. Og hvor umulig det er å ha 100% kontroll og oversikt over en sånn en til enhver tid. Jeg håper noen kan ha nytte av det jeg kom frem til, og som fungerte for oss.

1. Forberedelse. Jeg hadde hundene i senga- det kuttet jeg ut så fort jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg kunne ikke ha nyfødt baby og mine brutale hunder (de flyttet seg ikke, de sparket igjen) i samme seng. Nå ville ikke hundene kople tapet av seng med babyen. Slike ting man vet vil bli endret når baby kommer er lurt å gjøre i god tid. Samtidig som man beholder rutiner som morgenritualer for hilsing og kos også etter at baby kommer. Hunden skal ikke oppfatte at den mister noe på grunn av det nye familiemedlemmet.

2. Baby kom hjem. Mallen var ikke interessert. Det fikk hun lov til å være. Latet som ingenting. Det gikk et par uke før hun i det hele tatt kastet et blikk og snuste i lufta mot dette sprellende, illeluktende og hylende vesenet. BRA! Og belønning. Om jeg kunne løpe ned og hente en godbit, leke litt med henne, eller om jeg måtte ta til takke med ros og kos. Poenget var å belønne all oppmerksomhet og kontakt mot babyen. Til å begynne med et blikk, et snus, så etterhvert et slikk, en liten logring osv. En type kindereggmetode. Og dette fortsatte jeg med. Det jeg gjorde var i praksis å istedet for å la babyen ta fra hunden ressurser, så ble den nå en kilde til ressusrer. Positive assosiasjoner ble skapt, og gradvis mer glede over kontakt med babyen. Ikke bare i forventning av belønningene, men genuin glede- forsterkning blir som vi vet behandlet i den emosjonelle del av hjernen, og minnesbilder kan være sterke.I tillegg er det best at hunden kan få kjøre på som vanlig ifht. trening og fysisk utfoldelse- redsel og utagering blir gjerne enda mer intens med overskuddsenergi innabords. Klarer man ikke gjøre det selv etter fødsel så lønner det seg å få hjelp til det.

3. Baby begynte å kravle på gulvet. Samme prosedyre. Forsterke positiv atferd mot den lille. For snart blir det mer enn å bare kravle en meter på ti minutter..

4. Baby begynte å bli drittunge. Joda, det gjør de. De ser seg ut hundeøyne til å plukke i, hår til å lugge i, ører til å dra i eller putte ting oppi, og haler til å stå på ski etter. Og dette skal selvfølgelig ikke skje. Men om jeg var en særs uansvarlig mor, eller hundeeier, eller begge deler kan være. Men hund og barn sammen, av og til skjedde det. Nå hadde jeg allerede bygget opp masse positive assosiasjoner til barnet. Men det begynner jo å gjøre vondt! Jackpot! Barnet var en møkkaunge, jeg løp til og tok barnet bort- og belønnet hunden heftig. Ikke for at jeg tok bort barnet, men med min sekundære/betingede forsterker så fort jeg oppdaget ugjerningen. Og jackpot.

Hva ble resultatet av anstrengelsene mine? Jeg fikk en hund som oppriktig trodde, eller følte, at det å bli dratt i ørene var dødskult. Hun oppsøkte frk. trøbbel, la seg på rygg og inviterte til kontakt med det lille monsteret. Hunden ble overbevist om at det alle normale vesener skyr var ordentlig stas. Så stas at hun begynte å vokte barnet ovenfor andre hunder. HENNES ressurs, keep off! Det er jo selvfølgelig ikke noe å trakte etter- men hennes skrudde syn på tilværelsen ifht. fremmede og andre hunder var så sørgelig at den kunne ikke bli stort mer skrudd- akkurat det tok jeg ikke så tungt. Hun kom aldri til å bli normal ifht. dem likevel. Nå hadde jeg en hund som digget datteren min over alt på jord. Istedet for en som så på henne som en plage som tok godene hennes. Og den dagen jeg så første tegn til forsvar ovenfor barnet, da banket hjertet mitt stolt. Vi klarte det!

Nå er nummer to på vei. Og jeg har bare normalt sammenskrudde hunder. Og da går det veldig bra med nye familiemedlemmer helt av seg selv. Heldigvis. :)

Kunsten å instruere

Noen har instruert i mange år, og noen har ikke så lang fartstid, sånn som meg. Og alt mellom der finnes. Personlige egenskaper og kunnskap er de to hovedpunktene som avgjør hvorvidt man er en god instruktør eller ei. Og- en god instruktør for noen er ikke en god instruktør for andre. Men noen har tilsynelatende bare fornøyde kursdeltakere, de klarer å nå gjennom og gi alle mestring. Jeg for min del trøster meg med at alle har vært nye en gang, og at dette er selvfølgelig også noe man kan trene seg selv i! Både talekunst for teorien (boktips for andre som heller ikke er født til den rollen: Ord som virker av Lars Aarønæs), pedagogikk (heldige de som har hatt det på skolen!) og personlig egnethet. ALT dette kan man forbedre, til og med sjenansen, nazi-tendensene eller stemmen som ikke bærer over urolige hunder! Å trene seg selv er ikke så veldig annerledes enn å trene hunden sin. Ikke engang de egenskapene eller følelsene som oppstår rundt konkrete ting, det man definerer som "jeg". Fantastisk eller deprimerende avhengig av øyne som ser.. :-D

For det å ha holdt på i en mannsalder med samme kurs, samme innstilling, samme kursinnhold og samme prosentvise andel fornøyde/ikke fornøyde kunder, det er ikke det samme som å være en god instruktør. Viljen til å utvikle både egenskaper og kunnskap er essensiell, og ikke minst å faktisk gjøre en aktiv innsats. Er kundene egentlig fornøyde? Hvor fornøyde da? Har de lyst til å komme tilbake og lære mer?

Noe som har hjulpet meg veldig mye på veien, som aldri blir unnagjort, er evaluering. Jeg har en egen perm til nettopp dette, å jobbe med meg selv som instruktør. Noen ting jeg gjør i forbindelse med HVERT kurs- som en tjenste til meg selv og elevene mine:

1. Før kurset har jeg et pensum klart, og jeg har målsetninger som går på hva JEG skal prestere, og hva jeg ønsker at mine deltakere skal kunne etter dette kurset. Å be deltakerene om å sette seg individuelle mål fungerer best på langsiktige kurs som elitesatsninger og litt mer øvede- de fleste på lavere nivå har gjerne vanskelig for å sette seg realistiske mål, det er ikke så mange midt mellom "elitehund" og "sosiallisering" i løpet av fem uker.

2. Etter hver kurskveld/dag setter jeg meg ned og skriver ned noen linjer fra dagen- min egenevaluering. her går det på MINE prestasjoner som formidler, ikke deltakerenes. Jeg tenker over spørsmålene 1. Hva gikk bra i dag? 2. Hva gikk ikke så bra i dag? 3. Hva skal jeg gjøre annerledes til neste gang? Disse tre spørsmålene klargjør veldig mye, og det er viktig å ha kurset klart i minne- gjør det før du kjører hjem! Den ene dagen på sist kurs var at jeg skulle bli flinkere til å rette på deltakere som fikk det til- men som gjorde rariteter og unødvendigheter underveis (jeg er litt for snill med elevene mine, og vil så gjerne at de skal mestre). Kriterier: kritikken skal gis NÅR deltakeren gjør feil, ikke etterpå. 10 slike rettinger førte til en tur innom butikken på vei hjem for å kjøpe min velfortjente sjokolade. Mmmm! Selvfølgelig i tillegg til mestringen, gleden over å kunne rapportere i evalueringspermen min at oppdraget var utført med suksess, og fornøyde og opplyste deltakere. Nå skal ingen sette seg den målsetningen at de skal ta spiriten fra deltakerene sine!

3. Siste jeg ber elevene om på kurset er å evaluere det de har vært gjennom. Det er ikke noe stort og skremmende skjema med ledende spørsmål som skal fylles ut. Det er ganske enkelt en gul lapp og en penn- vær så snill å skriv ned to positive ting om kurset, og to ting jeg kan forbedre! Det pleier å være litt mer rom for åpen kritikk når man sier "forbedre" istedet for "negative".Av en eller annen merkelig grunn. Folk skriver det første de kommer på, dvs. det som er "størst" for dem, uten innblanding fra meg. Lappene legger de i en boks når de går. De positive tingene forsterker meg selvfølgelig, og forbedringene er GULL verdt! Det er ikke hvordan JEG synes kurset har gått som er viktig, det er hva deltakerene mener.

4. Så drar jeg hjem, og evaluerer meg selv gjennom HELE kurset. Jeg skriver ned de positive kommentarene i en seksjon (så kan jeg lese litt der og bygge litt selvtillit innimellom), og forslag til endringer/forbedringer i en annen. I egenevalueringen min stiller jeg meg de samme spørsmålene som etter hver kurskveld, og i tillegg tar jeg for meg utviklingen av deltakerene mine, og i hvilken grad jeg synes jeg har nådd hoved- og del-målene, pluss alle tanker og kommentarer som faller meg inn. Jeg setter meg allerede her mål for neste kurs, og planlegger hvordan det skal gjennomføres og hvordan det kan tilpasses.

Det er et stykke arbeid- men fremgangen er tilsvarende, bare prøv!

Siste kursdag

For årets første kurs i regi hundehall.no. Det går så fort, og er litt trist når det er over. Finfin gjeng som jeg ønsker masse lykke til videre, og som jeg håper å se mer til.

Til fredag 24.02 starter hverdagslydighetskurset opp, jeg gleder meg! Dessverre er jeg på kurs selv (her) den helgen og blir erstattet av Gudrun T. Rystad første kvelden. Men så er det på'n igjen! Vel møtt! :)

Kjeglepuss, hundeblåser og dirrigeringen

Deilig trening ute i sola, det er så NYDELIG med litt vårfornemmelser! Etter at jeg innså at jeg har lært inn fremadsending til kjegla på en dum måte har det blitt til å ordne på den. Først brukte jeg bare kjegla i seg selv som target, noe som førte til at hun senket farten når hun nærmet seg slik at ståen ikke ble slik at hun stod "ansikt til ansikt" med meg- hun ble stående med ryggen til en av sidene. Noe som jo selvfølgelig ikke ser så bra ut, og som vanskeliggjør en rute eller dirrigering som ligger til den siden hun står med ryggen til. Så nå er det fiksing på gang. Først og fremst skal hun inn på høyre side av kjegla. Dernest skal hun forbi den. Når jeg roper stå skal hun vri bakdelen slik at vi blir stående front i front. Nå har jeg lagt på en slags kassemetode-vri på musematta. Så, ut og forbi kjegla, til musematta og vri. Alt går for seg i sakte galopp, rolig og kontrollert. Teknikk før speed. :) Nå i snøen er det fint med en musematte med hvit underside!

Dirrigeringen er underveis. Tunet er litt begrenset når det står tre biler parkert her, men tre skåler og en kjegle ca 5 meter ifra er det vi får til. Fine utsendinger, tre feilslag på rad på ti utsendinger (løp til feil side og feilet henne), så bare 70%. :( De forsvant da jeg gikk tilbake i kriteriene. Men det gikk så knallbra etter at vi "kom på nett" at jeg ville ikke pushe det for å komme innenfor 80%-regelen. Har satt på kommandoen med en gang- ikke noen frivillige starter her- de har jeg feilet på. Kommando som i frisignal og armsignal. Fri til å hente godisen, den ligger der. :) Fin fremgang, jeg vil legge på avstanden til konkurranseavstand og litt mer før jeg går tilbake inntil og baklengskjeder apporten. Når hun først kan dirrigeringen godt nok med skåler.

Huset ser ut som om det er dekket med vegg-til-vegg-tepper av lyse lange hår bare minutter etter rengjøring. Og de er ikke mine. Snille oppdretteren min ga meg en slik i gave, og den er finfin, hårene blåser alle veier (må gjøres ute!) og etter en runde med furminatoren for å ta de mest gjenstridige dottene sa jeg meg ferdig. Da var det langt ifra røytefritt, men det var ihvertfall mye bedre, og så så jo bikkja ut som om den hadde eksplodert- POFF.

Premack i praksis

Det slo meg på tur i går. Nesten som en åpenbaring eller opplysning- et glimrende eksempel på en utilsiktet premack.

Jeg belønner Cirka som regel med en liten tynn "ja" som gir henne tillatelse til å styrte av sted etter en passering feks. Og den jaen, DEN er gøy altså.. SKIKKELIG.. Hva skjer? Jo, hun vender stadig tilbake til min side/bak selv om hun er fri og går der og venter på ja. SÅ tennende er det. Hun gir faktisk opp friheten og muligheten til å løpe tulling til fordel for en ja som gir henne akkurat den samme muligheten. Tøft! Mer om Premack Prinsippet her.

Det som er enda bedre er at jeg var lur nok til å legge den samme kommandoen på apporten, som hun fra valp av har hatt avsky mot. BÆRE den ekle der i MUNNEN?! Er du sprø mor?? Nå sier jeg at du er fri til å hente den hvis du har lyst. Og bikkja farer av sted som en strikkmotor. Både på metall og dirrigering. De har jo ikke akkurat behov for å ha så fryktelig stimuluskontroll i en LP-konkurranse annet enn på enkelte øvelser som lynet og avstand osv. Det greier seg fint med miljøbetingere. Som at jeg kaster apportbukken, eller sender fram til kjegle, eller får neseprøvene lagt ut. De er jo ikke dumme, og når de har lyst.. Gurimalla så lett det går! :)